Kvinnene som gikk foran

Kvinnen har rett til å bestige skafottet, da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen.

Olympe de Gouges  fra «Erklæringen om kvinnenes rettigheter», Paris 1791.

Kvinnebevegelsens røtter går tilbake til 1700-tallets opplysningsideer. I 1771 skrev den franske forfatteren og revolusjonære feministen Olympe de Gouges (1748-93) kvinnerettighetserklæringen. Erklæringen var en reaksjon på den nye grunnloven i Frankrike, som utelukket kvinner fra politiske rettigheter.

I England skrev Mary Wollstonecraft i 1772, inspirert av ideene fra den franske revolusjonen, boken «Et forsvar for kvinnenes rettigheter.» Hun krevde rett til utdannelse, fritt yrkesvalg og rett til å delta i statsstyret.

Norge fikk sin første talskvinne for kvinnesaken med Camilla Collett (1813-1895). Hennes hovedverk «Amtmandens døtre» var et kraftfullt innlegg for at kvinner selv skulle få avgjøre hvem de ville gifte seg med, og et oppgjør med en oppdragelse og et samfunnssystem som hemmet enhver mulighet for personlig utvikling hos kvinnene. 

I 1880-årene fikk kvinnebevegelsen sitt gjennombrudd i Norge. I denne perioden ble særlig kampen for stemmerett for kvinner viktig. I 1907 fikk kvinnene inntektsbegrenset stemmerett, og i 1913 full stemmerett og valgbarhet. Parallelt kjempet kvinner for retten til utdanning og embeter. Arbeiderkvinnene organiserte seg, gjennomførte sine første streiker og krevde bedre vilkår. Katti Anker Møller reiste i 1913 for første gang krav om kvinners rett til selvbestemmelse i abortspørsmålet og gjorde en pionérinnsats for å skaffe bedre og verdigere forhold for ugifte mødre. Gifte kvinner begynte å sette spørsmålstegn ved ekteskapslovgivningen.

På slutten av 50-tallet ble begrepet 'kjønnsroller' for første gang brukt i norsk sammenheng. I artikkelen 'Kvinnesaken møter kjønnsrollene' skriver, Kari Skjønsberg, tidligere leder av Norsk Kvinnesaksforening om utviklingen innenfor norsk kvinnsaksdebatt på 1950- og 60-tallet. Her viser hun at den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet ikke oppsto i et vakum.

Harriet Holter var den som mest entydig gjorde kjønnsrolleforskning til sitt hovedområde, og i en samfunnsmessig sammenheng. Den kritiske kjønnsrolleforskningen var en viktig plattform for den senere kvinneforskningen. Les mer. 

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.