Kvinnesaken møter kjønnsrollene

Først på slutten av 1950-tallet ble kjønnsroller et begrep i det norske språk, og det viste seg å bli nyttig for kvinnebevegelsens argumentasjon. Det tok imidlertid lang tid før begrepet festet seg i språket. Kari Skjønsberg var en av dem som forsøkte å inkorporere det i den norske offentlighet, både gjennom artikler og radio.

I 1958 kom Sverre Brun-Gulbrandsen doktoravhandling «Kjønnsroller og ungdomskriminalitet», og om ikke så mange la merke til det nye begrepet «kjønnsroller», var Norsk Kvinnesaksforening under sin energiske leder Eva Kolstad snar til å gripe det. Ved foreningens 75-års jubileum i 1959 hadde medlemsbladet Kvinnesaksnytt en artikkel av Brun-Gulbrandsen, og på jubileumsmøtet holdt Ragnar Rommetveit foredrag om «Om kjønnsroller». Det var første gang begrepet ble brukt i foreningen, og det var få som helt forsto hva det dreide seg om. Lenge forble begrepet ukjent både i og utenfor kvinnesaken.

Det var først og fremst i samfunnsfagene man var opptatt av kjønnsroller, stimulert av amerikansk forskning. Sosiologen Talcott Parsons kalte mannens rolle instrumentell og kvinnens ekspressiv: mannen var forsørgeren og tok seg av samfunnets anliggender, kvinnens oppgave var omsorg og forståelse. En slik beskrivelse passer godt på 1950-årene, husmorens glansperiode med blankpussede vinduer og like blankpussede barn. Om noen murret litt under den pene fasaden, var det få som hørte på dem. Norsk kvinnesaksforening arbeidet mer i det stille for å påvirke myndighetene, bl.a. for å få avskaffet samskatten som la den gifte kvinnens inntekt på toppen av mannens og skattet dem under ett. I 1955 kom foreningens tidligere formann, Margarete Bonnevie, med boka «Fra mannssamfunn til menneskesamfunn», som var hennes fjerde siden hun i 1932 vakte oppsikt med «Ekteskap og arbeide», der hun hevdet kvinnens rett til yrkesarbeid enten hun var gift eller ikke.

Kvinnens rett til samme lønn og samme slags arbeid som menn opptok nå også politikerne, og i 1959 ble Likelønnsrådet opprettet med representanter for staten og for arbeidslivets parter. Samme år ble samskatten opphevet. Kvinnene skulle nå ha samme rettigheter på arbeidsmarkedet som menn, men langt inn på 1970-tallet ble det av mange sett på som upassende av gifte kvinner å ta arbeid utenfor hjemmet, iallfall hvis de hadde barn. Lovendringer var én ting, alt i 1952 hadde kvinner fått adgang til geistlige embeter, men det skulle gå nesten ti år før den første kvinne ble ordinert som sokneprest.

Talcott Parsons analyse av kjønnsroller var i utgangspunktet beskrivende. Han syntes å godta mannens instrumentelle og kvinnens ekspressive rolle som en norm for dagens amerikanske samfunn. Den skandinaviske forskningen i kjønnsroller ble mer radikal og betraktet ikke de rådende normer for kjønnsroller som nødvendige. I 1962 kom det store svensk-norske verket «Kvinners liv og arbeid», som trass i den forsiktige tittelen gir en grundig innføring i forsking om kjønnsroller, med Harriet Holter som den viktigste norske representant. Boka åpner for nye måter å se på kvinnesaken, og legger grunnlaget for videre debatt. Og debatten kom blant kvinner (og også noen menn) som var opptatt av kvinnesak, uten at det ennå resulterte i større skrifter. 

I Sverige og Danmark kom derimot debattbøker, og samtidig ble spørsmålet om kjønnsrollene utvidet til flere fagområder. Karin Westman Berg redigerte en samling bidrag fra et seminar ved Uppsala universitet om kjønnsroller i litteraturen fra antikken til 1960-tallet. Vi møter både Mary Wollstonecrafts frihetsideér og Strindberg som i sitt kvinnehat drømte om å skape barn uten medvirkning fra kvinnen. Også i litteraturen er synet på kvinnen preget av de ulike tiders vitenskap, politikk, religion.

Da den svenske idéhistorikeren Asta Ekenvall tok fatt på spørsmålet om hvor de inngrodde oppfatningene om psykiske ulikheter mellom kjønnene skrev seg fra, fant hun spørsmålet så omfattende at hun valgte å legge vekt på den vestlige verden. Her var innflytelsen fra de greske filosofene blitt rådende fra den gangen man var henvist til spekulasjoner om hvordan befruktningen foregikk. Det var mannen som skapte liv, mente man, mens kvinnen bare ga næring til mannens frø, og et pikebarn var da bare en ufullkommen gutt. Med Aristoteles som autoritet ble dette syn rådende selv etter at medisinen hadde funnet den riktige biologiske forklaring, men det kan være verdt å nevne at kvinnens bidrag, egget, ikke ble oppdaget før i 1827. 

I hvilken grad svenske og danske undersøkelser og debattbøker ble kjent i Norge, er vanskelig å si, men flere av dem ble presentert i «Dagens bok» i radio. En av de få vi finner på norsk er «Mennesket og hans hustru» av Inga Lindsjö fra 1968. Mest påfallende er det at Simone de Beauvoirs skjellsettende verk fra 1949, «Le deuxième sexe», ble oversatt til engelsk alt i 1953, men ikke kom på norsk før 1970, og da i en noe forkortet utgave. Betty Friedan som la grunnlaget for den nye amerikanske kvinnekampen i 1963 med «The feminine mystique», kom derimot på norsk 1967. 

For det store publikum var kjønnsroller fremdeles et uklart begrep, som mange forbandt med seksualitet. Da jeg i 1962 ga ut min første artikkel om kjønnsroller i barnebøker, spurte en universitetslektor meg om det var så mye seksualitet i barnebøker! Det var det ikke - den gangen. 

Men om kjønnsroller ikke ble et vanlig emne for samtaler, økte interessen for kvinner i arbeidslivet utover i 1960-årene, og Likelønnsrådet ga ut en rekke publikasjoner som angikk kvinners muligheter til å delta i yrkeslivet. Her dreide det seg ikke bare om lønn, men om utdanning, daginstitusjoner og familiestruktur. Samtidig presset de politiske partienes kvinnebevegelser på, og i 1964 overrasket statsminister Trygve Bratteli både sitt eget parti og de øvrige da han i trontalen la vekt på bedring av kvinnens stilling. Året etter kom «Kvinnens plass er - hvor?» utarbeidet av en komité med Einar Gerhardsen som formann. De øvrige partiene utga også sine programforslag, men det er typisk for tiden at alle forsiktigvis hadde 'Familie' som første ord i tittelen. Og politikerne var fremdeles menn; i 1963, 50 år etter at kvinner fikk full stemmerett, var 8 % av stortingsrepresentantene kvinner, i kommunestyrene 6,3 %. Mer enn én kvinne i regjeringen var visst utenkelig, selv for Bratteli.

I 1967 kom FN-erklæringen om å avskaffe diskriminering av kvinner, uten at den forandret større på tingenes tilstand verken her hjemme eller ute i verden.

Mye av debatten foregikk i aviser og tidsskrifter, og saker som skulle stå i sentrum i neste tiår, var aktuelle i foredrag og diskusjoner. Rett til utdanning var én ting, men ble gutter og jenter likt behandlet i skolen? Inntil det kom en ny skolelov i 1959, kunne den enkelte kommune bestemme at jentenes timer i husstell kunne tas fra andre fag som f.eks. matematikk. Der dette ble gjennomført, bl.a. i Oslo, stilte jentene med et handikap når de kom på realskolen der det ble stilt samme krav til jenter og gutter. Enda et bevis på at jenter var dummere enn gutter! En mattelærer i realskolen midt i 1960-årene trodde jentene nå var mer begavet, for de var blitt like flinke som guttene. 

Men ennå var det langt igjen før det kom en læreplan, ikke bare om lik behandling, men om aktiv motarbeiding av kjønnsforskjeller i grunnskolen.

Et tema som nok opptok mange, men som de fleste var redde for å snakke for høyt om, var retten til abort, og kunnskap om prevensjon for kvinner (den gangen pessar) var meget begrenset. Barn utenfor ekteskap ble kalt uekte barn eller løsunger, og ble ikke sosialt akseptert. Ofte var svangerskap utgangspunkt for ekteskap, og hvis mannen ikke tok sitt ansvar, var «klok kone» løsningen med de farer det medførte. Men også gifte kvinner med mange barn grep til en slik utvei. Bare i 1946 måtte 941 kvinner behandles på Ullevål sykehus etter illegal abort. 

Likelønn, likestilling i arbeidslivet, utdanning, rett til abort, kvinner i politikken, det var nok å ta fatt på. Forskningen bidro til at problemene ble mer synlige, men uproblematisk var det ikke å forandre kjønnsrollene. Det var heller ikke enkelt å komme til enighet om kjønnsrollenes betydning. Hva slags egenskaper var medfødt og hvor mye skyldtes oppdragelse, og ikke minst forventninger fra miljøet? Det var lett nok å si at det burde være full likestilling mellom kvinner og menn, men hva mente man egentlig med det? Skulle kvinner bli menn eller mennene kvinner? Ønsket man en fredelig sameksistens mellom to ulike verdisystem, eller våget man å tenke så langt som en fullstendig omveltning av begrepene kvinnelig-mannlig?

I radioprogrammet «Dagens bok» hadde Kari Skjønsberg omtale av bl.a. følgende bøker:

«Kvinners liv og arbeid», både den store utgaven fra 1962 og den sterkt forkortede norske utgaven fra 1965

«Könsroller : debatt om jämställdhet», red. Ingrid Fredriksson, 1965

«Manligt och kvinnligt : idéhistoriska studier», Asta Ekenvall1966

«Det förkrympta kvinnoidealet», Barbro Backberger, 1966

«Könsroller i litteraturen», red. Karin Westman Berg, 1968

«Kvinner i yrke, hjem og samfunn», Betty Selid, 1968

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.