Vi gir oss ikke nå!

På 1970-tallet var de unge, modige og engasjerte. De snakket, skrev, gikk i tog og ble kalt rødstrømper. Lik lønn for likt arbeid! Ja til selvbestemt abort! Barnehage til alle barn! Ropte de. Og ble hørt. Men er kampen vunnet? Langt i fra!

Unge kvinner befinner seg i en tidsklemme som blir skrudd stadig hardere til. - Arbeidslivet krever mye av tiden til både kvinner og menn, og på hjemmebane er det fortsatt mor som er arbeidslederen. Det sliter ut mange kvinner. Astrid Brekken er fremdeles opptatt av kvinnesaken. Det samme er Runa Haukaa: 

- Samfunnet er blitt mer individualistisk. Brutal framstilling av jentekropp og sex som salgsvare, bekymrer meg. 

Kvinneaktivistene Astrid Brekken, Runa Haukaa og Kjersti Ericsson synes slett ikke at vi har oppnådd likestilling her i landet. 

BEGYNTE PÅ 60-TALLET For 30 år siden diskuterte de både virkemidler og strategier i kampen for kvinnefrigjøring. Motsetningene splittet dem i ulike grupper, men i dag overskygges uenigheten av tanker de har felles. Ingen av dem snakker med brautende stemmer eller knyttet neve. De er blitt middelaldrende, tilsynelatende rundere i kantene og med litt mer glimt i øyet. Men meninger som en gang slo rot, har gitt dem mot. 

- Når du først har fått øyene opp for en urettferdighet, kan du ikke bare lukke dem igjen, sier Astrid Brekken. Kvinneaktivist ble hun da hun tok hovedfag i sosiolog i USA på slutten av 1960-tallet. Brekken gikk i sitt første demonstrasjonstog på Fifth Avenue i New York. Året var 1970. Da hun kom hjem, ble hun umiddelbart medlem av Nyfeministene. Selvbestemt abort, utdanning og kvinnelig deltaking i arbeidsliv og politikk opptok henne mest.

- Jeg har en fornemmelse av at jeg alltid har vært opptatt av kvinnesak, i hvert fall fra midten av 60-tallet, kommenterer Runa Haukaa. Hun var blant stifterne av Kvinnefronten i 1972. Lik lønn for likt arbeid og flere og bedre barnehager var saker som engasjerte henne. I 1975 gikk hun ut av organisasjonen. Siden har hun vært frittstående kvinneaktivist og kvinneforsker.

Kjersti Ericsson minnes sitt første offentlig debattinnlegg til forsvar for kvinner. Det var på realskolen i Trondheim, tidlig på 1960-tallet. - På et møte ble det hevdet at ungdomskriminaliteten skyldtes at kvinnene jobbet og ikke lenger holdt seg hjemme. Da kom jeg med et motinnlegg, men synspunktene mine var ikke særlig populære, minnes hun. I motsetning til Runa Haukaa er hun blitt værende i Kvinnefronten, og kan feire 30-årsjubileum som medlem.

BLOMSTRINGSTID - Det er så mye uvitenhet om 1970-tallet at jeg blir kjempeprovosert. Det er blitt tegnet et bilde av oss kvinneaktivister som humørløse og énsporete. Men det var en varm og flott periode. For mange kvinner var det også en seksuell løssluppen tid, en vårløsning. Det er på tide å slå fast at 1970-årene var en blomstringstid. Og hvor hadde vi vært i dag om vi ikke hadde vist pigger og klør den gang? 

Alle tre får glød i kinnene når de tenker tilbake på det radikale tiåret. Det var en tid preget av stor optimisme, engasjement og tro på at rettferdighet hadde noe for seg. Med paroler i hendene gikk de i demonstrasjonstog. De snakket i store forsamlinger og skrev artikler om det de trodde på. Klart det gjorde noe med dem. På denne måten lærte de mye både om samfunnet og seg selv. 

- I mitt liv var 1970-tallet et vannskille når det gjaldt forholdet til andre kvinner. Solidariteten og respekten vi fikk for hverandre, ser jeg på som noe veldig verdifullt, sier Astrid Brekken.

Ved de store utdanningsinstitusjonene ble jenter trommet sammen fra alle landets kanter. De fikk et fellesskap som var unikt og som styrket dem. Ingen av de tre angrer på sitt radikale standpunkt. 

TIDSKLEMME - Var dere ikke litt for steile, da? Slik at dere fikk mange mot dere, som egentlig kunne blitt med dere?

- Én ting vil jeg ta i meg fra den gang. Vi snakket varmt for at kvalitetstid med barna var viktigere enn kvantitetstid. Det er lett å si når du ikke har barn selv. I dag ser jeg at det er en uløselig knute, sier Brekken. 

Svenske kvinner er opptatt av at arbeidslivet krever mer og mer av tiden. De er redde for at det kan føre kvinnene tilbake til hjemmet, og mener mennene har sviktet. 

- Jeg er bare delvis enig i at mennene har sviktet, selv om det ikke er far som tar grepet hjemme. Arbeidslivet er organisert slik at det er vanskelig å kombinere med det å være småbarnsforeldre. I dag skal du gi sjela di til jobben. Derfor blir det viktig både for kvinner og menn å kreve at arbeidslivet forandrer seg. Dessverre virker sekstimersdagen mer urealistisk enn den gjorde da vi fremmet kravet på 1970-tallet. Motkreftene er sterkere nå, sier Kjersti Ericsson. Hun understreker at kravet om sekstimersdag er mer aktuelt enn noen gang.

Runa Haukaa påpeker at dagens yngre menn tross alt gjør mye mer hjemme enn fedrene deres gjorde. 

- Mange kunne jo ikke trille en barnevogn en gang. I dag kommer en god del kvinner hjem til ferdig middag.

PORNO OG SEXPRESS Brekken vil ikke akseptere tingenes tilstand. - Vi må ordne oss slik at både menn og kvinner får mer tid til barna og det praktiske hjemme. Ericsson avbryter entusiastisk: 

- De unge er bevisste, men organiserer seg ikke. Derfor rammes de hardt av likestillingstankens negative effekt: De må vise at de kan alt, og være superkvinner som er både tynne, vakre, gjør karrière i yrkeslivet og samtidig er dyktige mødre. 

- Minnes dere den tiden da kravet om lik lønn for likt arbeid var en durabelig kamp? spør Haukaa. - Vi vant den på papiret, men alle undersøkelser viser at kvinnene taper lønnsmessig. Og pensjonspoengene taler sitt tydelige språk. Det begynner allerede med at guttene får mer lommepenger enn jentene, sier Runa Haukaa. Hun legger til at besteforeldre har en viktig oppgave i å tenke likhet i forhold til barnebarna.

At sex og kropp er blitt en vare som markedsføres så sterkt, liker de slett ikke. Gjennom filmer og porno på Internett får både gutter og jenter et forvrengt bilde av seksuallivet, og jenter presses til for tidlig sex. De må opplæres til å si nei. 

- Jeg tror vi må sette fokus på unge gutters oppførsel, sier Runa Haukaa. 

LITT GAMMELDAGSE De ser pornoen sive inn i det normale seksuallivet. På dette feltet skader det ikke å være litt gammeldags, tror de, men er ikke helt enige når det gjelder forhåpningene om å bli hørt. Kvinner over 50 blir usynliggjort og mister sin autoritet. - Det skjedde i enda større grad før, selv om det ikke er noen trøst, sier Kjersti Ericsson. 

- Mange kvinner blomstrer etter fylte 50, og en del får fremskutte posisjoner, hevder Brekken. - Ja, de får jo endelig litt tid til seg selv, legger Kjersti Ericsson til. Likevel tror hun at det gjelder et fåtall. 

- For det er ikke «trendy» for kvinner å bli eldre. I hvert fall bør du fortsatt se ut som en 40-åring, påstår hun. - Jeg har ikke den følelsen. Uansett bryr jeg meg ikke om det. Astrid Brekken kaster på det halvlange håret. 

FLOTT, MEN SLITSOMT En ting er de enige om: De er sjeleglade for at de ble bevisstgjort som unge.

- Det var som en åpenbaring. Jeg kom ut av en uskyldstilstand og fikk en «fighting spirit» som har drevet meg siden. Den gang var det mange kvinner som ikke skjønte hva vi holdt på med. I dag er det få som er uenige i likestilling. 

- Ja, det har vært spennende, men slitsomt. Du har fått øynene opp for en urettferdighet som gjennomsyrer hele samfunnet, også de små, hverdagslige tingene. Men skal du kjempe på alle fronter, blir du en vandrende trafikkulykke. Derfor må jeg rett og slett finne meg i en del ting, forteller Kjersti Ericsson. Og det har kostet. 

- Ja, jeg har også vært sliten. Men når jeg ser på generasjonene etter oss, synes jeg vi har fått mye igjen for det, medgir Runa Haukaa.

- Er kvinnekampen over og ut? 

- Nei, det er den for all del ikke. Vi må ikke gi oss nå! 

Intervjuet er tidligere publisert i «Vi over 60» nr. 3-02. Gjengitt med tillatelse.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.