Feminisme gjennom to generasjoner 

«Feminisme gjennom to generasjoner - en sosial bevegelse i endring» er tittelen på Kristin Buviks hovedfagsoppgave. Oppgaven ble levert på sosiologi ved Universitetet i Oslo i 2001. Hun har sett på feminismen som en sosial bevegelse med utgangspunkt i den nye feministiske debatten som dukket opp i Norden høsten 1999. Gjennom intervjuer med representanter for to generasjoner av feminister - 1970-tallsfeministene og dagens feminister - har hun undersøkt hva de har til felles og hva som er forskjellig. Her bringer vi, med godkjennelse fra forfatteren, et utdrag av oppgaven.

(…)

Møtet med feminismen

Feministene som nå er i femtiårene, møtte alle feminismen på 70-tallet. Noen i
forhold til utdanning og jobb, og andre i forhold til mer personlige eller private saker. Som vi så tidligere var det en del av informantene som ble engasjert i feministiske spørsmål i forhold til utdanning eller jobb. Opplevelsene de forteller om fra 70-tallet, beskriver også hvordan de selv møtte feminismen, og hvilke saker som var viktig for dem.
  
Slik jeg ser det, er det et skille mellom de som tenker feminisme for andre, og de som tenker feminisme for seg selv. Mange var engasjert i feminisme som en del av et større samfunnsengasjement. De nevner kuppet i Chile, Vietnamkrigen, EF-kampen og Fredsbevegelsen. De tenkte feminisme i global solidaritet, eller feminisme som fagforeningssak. En av informantene fra fagforeningsmiljøet mener at hun selv har en viktig oppgave i form av at hun kan sette feminisme og likestillingspolitikk på dagsordenen. Hun sier at det er viktig at en aldri må glemme at det fortsatt er en kamp, og at det fortsatt er saker innenfor området som fremdeles ikke er oppnådd. Hun nevner for eksempel saker som likelønn og kvinner i lederposisjoner. En annen av informantene har arrangert kurs i jobbsammenheng med temaer som språkforskjeller og lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Hun mener slike kurs er viktig for ansatte i bedriften, men kan ikke selv fortelle om situasjoner der hun selv har følt seg undertrykt som kvinne. Som vi så tidligere, var en av informantene engasjert i oppstarten av et krisesenter i hjembyen. En fjerde informant kan fortelle om sin solidaritet med streikende kvinner, og om sitt engasjement i forhold til kvinner i den tredje verden. Som vi skal se senere hos de unge informantene, er det kun de organiserte feministene som tenker feministisk solidaritet. Andre har møtt feminismen ut fra mer personlige opplevelser.

  
En av feministene fra 70-tallet kan fortelle om en opplevelse som førte til at hun engasjerte seg personlig i forhold til kvinnespørsmål. Da hun begynte i jobb kunne de ansatte få låne penger i bedriften til huskjøp. Hun søkte om å få et slikt huslån, men det var forbeholdt de mannlige ansatte. Hun var en gift kvinne, ergo så hadde hun en mann, ergo så kunne han ta seg av det økonomiske, ergo så kunne han låne penger selv et annet sted. Hun sier selv at den urettferdigheten var såpass åpenbar, at det var veldig lett å gripe fatt i den, det var enkelt å argumentere for den, fordi det fantes ikke noen reell og objektiv grunn for forskjellsbehandlingen. Her var det altså en helt konkret strukturell sak som fikk henne til i reagere. Hun forteller videre at ettersom hun var tillitsvalgt i fagforeningen var det lettere for henne å gripe fatt i saken. «Da var det ikke jeg som kom på vegne av meg selv, og skulle gripe fatt i not sånt. Da var det jeg som tillitsvalgt, og det gjaldt rettigheter for de ansatt som total gruppe.»
  
Slike generasjonsforskjeller blir nok ikke min generasjon utsatt for i dag, selv om en selvfølgelig fortsatt finner urettferdighet på det strukturelle planet. Vi har nå rettighetene og mulighetene på papiret. Vi har fått en likestillingslov, og vi har like muligheter til utdanning og jobb. Senere kan vi se at mange av de unge feministene påpeker akkurat dette skillet mellom strukturelle og kulturelle saker for feminismen. Informanten fra fagforeningen forteller videre at da hun fikk barn, var det den korte svangerskapspermisjonen som engasjerte mest. Hun kunne være hjemme i tre måneder, mens vi i dag kan være hjemme i ti måneder med full lønn. Igjen ser vi en radikal forskjell på det strukturelle planet i kvinners livssituasjon.
  
En av informantene forteller at hun merket en stor forskjell på Ullevål Sykehus før og etter 1970. Hun var sykepleierelev fra 1967-1970: «Vi spratt jo opp som soldater når doktoren kom inn, for han skulle jo sitte i en stol, og åpnet dører og liksom la alt til rette.» Men de første årene på 70-tallet ble det en helt annen holdning, sykepleierne begynte å se sin egen verdi, og ville bli respektert for den jobben de gjorde. Likevel var hun ikke så opptatt av de lave lønningene: «(...) selv om vi aldri så det i lønna. Vi var ikke så opptatte av det, fordi vi hadde ikke så mye å forholde oss til.» Kravet om likelønn var antakelig rett rundt hjørnet. En annen sykepleier forteller at leger utelukkende var menn, og kvinnene var sykepleiere. Når legen hadde undersøkt en pasient, rakte han frem hendene, og sykepleieren skulle da gi ham et såpestykke slik at han kunne vaske seg. Da han var ren, rakte han frem hendene igjen for at sykepleieren skulle gi ham et håndkle. Som hun selv forteller, er dette forhold som har endret seg. Nå er ikke sykepleieren lenger ansatt for å tjene legen.
  
Det kan se ut som om enkelte av de eldre feministene har litt vanskelig for å fortelle om ett spesielt møte med feminismen. De forteller om en stor feministisk bølge som flommet inn over tilværelsen deres. Hele samfunnet var opptatt av kvinnesak og politikk. De opplevde feminismen på mange felt, og engasjementet kom kanskje smygende inn over dem. For dagens unge feminister har møtet med feminismen ofte artet seg annerledes.
  
(…)  

Flotte feministiske frøkner

«Vi tilhører den generasjonen som trodde at likestilling, det var noe mammaene våre hadde ordna for oss. 8.-marstogene fikk vi med oss fra barnevognsperspektiv. Bare vi ble store, så skulle vi bli hva vi ville: forfattere, filmstjerner, statsministere og krigsreportere - kort sagt ta over verden. Men så ble vi eldre og fikk mye annet å tenke på. Kroppene våre for eksempel. De begynte å forråde oss. Det begynte å vikse hår på steder det ikke skulle være hår. Æsj. Og så ble vi runde, fikk pupper og lår, noe de pene jentene i bladene vi leste ikke hadde. Også gutta, da. De var det stas med. De som bråkte mest var kulest. Bare de kunne se litt på oss, bare vi kunne bli populære. I så fall gjaldt det å ikke vare for flink på skolen. Og å finne ut nøyaktig hvor mye man kunne kline uten å være løs på tråden. Så fikk vi jobb. Merkelig med disse mannlige kollegaene i grunn. De lot ikke sjansene til utfordrende oppgaver gå fra seg, og suste forbi oss på karrierestigen før vi fikk sagt kanskje. Hvorfor hadde de så mye bedre selvtillit enn oss? Vi var jo likestilte, med kvinnelig statsminister og alt. Det måtte være oss det var noe galt med.
  
... eller? Var det rett og slet samfunnet det var noe galt med? Var det faktisk sånn at jenter fremdeles ikke hadde samme frihet og muligheter som gutter? Var det virkelig sånn at feminisme, 90-tallets styggeste ord, fremdeles var nødvendig? Visst faen var det det.»
  
De kaller seg nyfeministene, de gikk sammen våren 1999 og skrev boken «Råtekst». 19 personlige fortellinger fra 19 ulike ståsteder. Her finnes historier, erfaringer og opplevelser fra unge jenter på 90-tallet. Jeg synes innledningen gir et godt innblikk i hva boken dreier seg om, og et godt i hvilke temaer som jentene tar opp. «Råtekst » kom ut etter den svenske forgangeren, «Fittstim». Både historiene i «Fittstim» og «Råtekst» gir et godt bilde av hvilke problemstillinger nyfeministene mener er sentrale i dag. Ved hjelp av de fem intervjuene jeg selv har foretatt med unge feminister, vil jeg forsøke å danne et bilde av nyfeministenes ståsted.
  
(…)

Jeg valgte å intervjue feminister med ulikt ståsted, for å forsøke å få frem et bredt bilde av hva de unge feministene bedrev. En er organisert i Kvinnegruppa Ottar, en i Kvinnefronten, og de tre andre har skrevet bidrag til «Råtekst». På samme måte som med de eldre feministene, var det ulike meninger om mangt. Temaområdene i intervjuguiden var også her de sentrale temaene i intervjuene, jeg har derfor valgt å beholde dem. Erfaringer i hverdagen, møtet med feminismen, generasjonen, og forestillinger om 70-tallets feminisme.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.