Nora i et norsk-vietnamesisk hjem

Når folk spør meg hva feminisme betyr for meg, tenker jeg umiddelbart på min mor Nguyen Thi Lieu (48). Hvis du spør henne om Nora fra «Et dukkehjem», vil hun muligens tro at du snakker om en ny Barbie-modell. Spør du henne når kvinnedagen markeres, er sjansen stor for at hun tipper feil dato. Men for meg vil hun likevel alltid være den feministen som har inspirert meg mest. For det er gjennom handlinger, fremfor ord, at hun har manifistert den samme grunntanken som Henrik Ibsens Nora engang formulerte det, og som for meg er feminisme: Jeg tror at jeg først og fremst er et menneske.

Min mor kommer fra en fiskerlandsby i Sør-Vietnam der hverdagen stort sett er dominert av menn. For å vinne respekt som individ, satset hun tidlig på å oppnå økonomisk selvstendighet i forhold til det andre kjønn.

Hun var bare syv år gammel da hun mistet sin mor, hun var 12 år da en stemor tvang henne til å forlate sitt barndomshjem, og utdanning ble det aldri noe særlig av. Men den harde starten på livet stoppet henne ikke. 

Hun satset på sitronjuice-salg i fiskehavna, og inntektene gav henne ressurser til å leve som det individet hun selv ønsket i den mannsdominerte vietnamesisk hverdagen. Moren min var en av de første kvinnene til å kjøpe seg moped i landsbygda. Moren min ventet også lenger enn normalt med å gifte seg, for i motsetning til mange av hennes barndomsvenninner ville hun ikke bli forsørget av en mann. Selv far måtte låne penger av henne da de så vidt hadde begynt å date.

Etter en vill flukt til havs - høygravid - i en liten fiskebåt, kom hun og far omsider til Norge. Her møtte hennes kamp for å bli behandlet som individ nye utfordringer. Den nye kampen skulle dreie seg like mye om kjønn som om etnisk identitet. Men også her fulgte hun det økonomiske sporet for å ikke la seg kneble av fordommer om hva en vietnamesisk kvinne kan oppnå. Hun begynte straks i arbeid, droppet ferier, begynte på norskkurs og sendte meg og min bror i barnehagen. Hun var hele tiden fast bestemt på ikke være økonomisk avhengig av min far, og når de kranglet pleide min mor alltid å hviske til meg i etterkant: 

– Aldri lev på andres penger. Da mister du all innflytelse og respekt!

De siste årene har hun og min far drevet en liten kafe sammen, og det har gått opp for meg at også min far er inspirert av mor og blitt en feminist. I dag finnes ingen spor av de mannsjåvinistiske holdningene han tillot seg å ytre mens jeg var barn. Mor har fått ham til å forstå at menn og kvinner utfyller hverandre slik de gjør i det kinesiske tegnet ying-yang. Far forstår at uten henne vil ikke familien, bedriften eller ham selv klare seg. 

Sammen har mor og far alltid støttet meg og min søster i valg som ikke er tradisjonelle for jenter i det norskvietnamesiske miljøet. De støttet meg da jeg som eneste norskvietnameser ville spille håndball i Moss, og til tross for egen skepsis støttet de meg da jeg som første norskvietnameser ville begynne på journalistutdanningen. I tenårene gav de meg også friheten til å oppleve sene byturer og rølpefester på lik linje med vietnamesiske gutter, mens de fleste av mine vietnamesiske venninner ble holdt hjemme og forskjellsbehandlet. De gav meg friheten å definere meg selv som norsk tenåringsjente. 

I dag vil jeg alltid være takknemlig for hvordan mors selvstendige tenkning har inspirert familien og meg selv, men det har faktisk vært perioder da jeg skammet meg over henne. Det var særlig i puberteten da lærer`n begynte å plante feministiske tanker i hodet mitt og Ann Karin Elstads bøker engasjerte meg. Jeg begynte å anklage henne for å ikke være frigjort nok. Jeg påstod at hun ikke gjorde nok krav på far i hus - og kjøkkenarbeidet, og for at hun ikke forstod sitt eget beste når hun sammen med hennes vietnamesiske venninner ønsket seg kosmetiske operasjoner. 

Jeg sammenlignet henne med mine etnisk norske venninners mødre. Jeg ønsket at hun var litt mer som dem, og respekterte ikke det hun hadde allerede oppnådd på sin måte. Min kompromissløse tilnærming endte ofte i tårefulle krangler. Jeg var overbevist om at jeg hadde rett. Vi hadde jo lært så mye på skolen om hvordan kvinner i fattigere land oftere ble undertrykt, og mediene har jo sagt sitt…

Når jeg ser norske debatter om likestilling for minoritetskvinner i dag, minner de meg ofte om konfrontasjonene vi hadde hjemme over middagsbordet den gangen. Hun kritiserte aldri meg for mine meninger, og var ofte ydmyk overfor mine nyvunne feministiske holdninger inspirert av etnisk norske venninner. Til tross for hennes mange personlige bragder, har jeg ennå til gode å høre henne omtale seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter. Jeg - fjortisen - var derimot den som yppet til strid, fullstendig blindet av min aggressivitet og kulturarroganse. Respektløst mente jeg at hun ikke visste sitt eget beste. 

Heldigvis er ikke samtalene våre på det nivået lenger. Vi kan være dypt uenige, men i dag ser jeg på henne som en norsk feminist, akkurat som meg. Vi har bare brutt ulike barrierer på våre vis. Denne anerkjennelsen fortjener trolig flere minoritetskvinner som vi aldri hører om.

Hong Pham er journalist i Dagsavisen

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.