Egalias døtre

I Hanne Ørstaviks roman «Like sant som jeg er virkelig» (1999) blir hovedpersonen, Johanne, låst inne på rommet av sin mor, så hun ikke skal reise til USA med kjæresten. For Johannes mor vil nok ha en ambisiøs og selvstendig datter. Men for egenrådig får hun ikke bli. Når Johanne truer med å trosse morens vilje, settes nøkkelen i låsen. 

Mor er verdensmester

Ørstavik skildrer et litt spesielt mor-datter forhold. Men hun retter også fokus mot noe som vi kanskje bør tørre å snakke om på 8. mars: At forholdet mellom mødre og døtre sjelden er helt ukomplisert - heller ikke i likestillingslandet. For kvinneforskeren Helga Hernes har rett når hun karakteriserer Norge som et relativt «kvinnevennlig» samfunn. Og det norske samfunn har ikke blitt «kvinnevennlig» av seg selv. Likestillingsregimene i de skandinaviske landene ble heroisk kjempet frem av 70-tallsfeministene. Jeg tror de norske 70-tallsfeministene er fordømt stolte av seg selv og sine bragder - og det har de all mulig grunn til å være. De fortjener respekt, ikke minst fra oss - deres døtre - som får høste fruktene av deres kamp for frigjøring. Vi er født til en frihet tidligere kvinnegenerasjoner neppe engang har forestilt seg. Spørsmålet er om vi også har frihet til å gjøre opprør mot våre mødre og noe av det tankegodset de har forfektet.

En anelse norsk

For norsk feminisme, som den har blitt utformet av 68ergenerasjonen, har noen urovekkende særtrekk. For det første er den altfor norsk. Norske feminister har vært bemerkelsesverdig lite opptatt av hva feminister utenfor Norges grenser har sagt og ment og skrevet. Det har rådd en taus samstemmighet om at andre horisonter enn dem som har preget «det norske system» neppe kan ha noe betydelig å lære oss. For det andre er den altfor nasjonal. Det norske likestillingsregimet er en del av - og profitterer til dels på - en grovt urettferdig verdensorden. Når man leser norsk kvinneforskning, får man tidvis inntrykk av at vi ikke er delaktige i så mange andre hus enn det norske 

Søsterskapets grenser

Norsk feminisme har for det tredje en kollektivistisk slagside. Det er viktig å kartlegge ulike kvinnegruppers felles erfaringer, interesser og verdier - der de finnes. Det er også viktig å jobbe sammen mot mål man har felles, og å finne kollektive løsninger på problemer som har vist seg å være «politiske», ikke bare «personlige». Men for å gjøre dette, er det ikke nødvendig å gjøre kvinner likere enn de er. Det er heller ikke nødvendig å idealisere kvinnelige fellesskap. Og det er slett ikke nødvendig å være imot enhver form for individualisme. 68er-feminismen har latt sin kritikk av konsumerisme, nyliberalisme og privatisme utarte seg til unyanserte angrep på individets frihet. Jeg trodde at feminisme - kanskje fremfor alt - var en moralsk kamp nettopp for den enkeltes autonomi, uavhengig av kjønn.

Travel feminisme

Norsk feminisme er for det fjerde lettere anti-intellektuell, og attpåtil stolt av det. Den forstår seg selv som politisk pragmatisk, handlings- og reformrettet. Denne manglende sansen for sidespor og prinsipielt «utenomsnakk» er trolig en årsak til dens mange politiske gjennomslag. Men dens travelhet har også kostet. Norsk feminisme har for eksempel ikke utviklet noen god og åpen diskusjonskultur. Særlig burde vi snakket både mer og bedre på tvers av generasjonene. En grunn til at samtalen går i stå, kan være at vi unge til tider oppfører oss naivt, ignorant og lettvint til spørsmål mødregenerasjonen har jobbet med i flere tiår. 

Frihet i en liten eske?

Kjære alle kloke feministmødre: Si i så fall fra om hvor vi trør feil. Ikke bare slå fast at vi trør feil, at vi svikter. Meddel og begrunn deres forargelse og sympatier. Ikke ganske enkelt forutsett at vi ikke vil forstå fordi vi har forlest oss på utenlandske filosofer, levd for kort, hatt for få ektemenn, født for få barn – eller mangler deres «progressive» 68erintuisjoner. Og lytt til oss, les det vi skriver, og unngå deres egne karikaturer av hva vi står for. Kanskje er det noe nytt under solen. Kanskje er ikke alt sagt før - av dere. Og vær litt stolte av at vi av og til strekker strikken lenger enn det dere hadde tenkt. Det er jo fordi vi deler deres frihetslengsler.

Cathrine Holst er stipendiat ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.