En trollsplint

- om Råtekst-jentenes feminisme

I 1999 kom boka «Fittstim» ut i Sverige. Den utgjorde en klar inspirasjon for norske «Råtekst» som kom seinere samme år. Her var det flere unge jenter, som kom så og si fra «ingensteder» , som erklærte at de var feminister og som inviterte til ny feministisk debatt.

Hvordan ble de møtt? Med høye salgstall, med betydelig oppmerksomhet i media og med betydelig skepsis. For hva var dette? De sa de var feminister, men de så da ikke slik ut og oppførte seg ikke slik. De ville ikke være med i kvinneorganisasjonene fra 1970-tallet, ikke i Kvinnefronten, ikke i Kvinnegruppa Ottar - ja, de ville ikke engang lage nye organisasjoner. De var ikke del av de politiske ungdomsorganisasjonene eller de politiske partiene. De var ikke forfattere, ikke profesjonelle skribenter. Mange av dem var journalister, journalist-studenter eller de jobbet med kultur. De brettet ut privatlivet sitt i ren ukeblad-stil. Og visste de hva feminisme var, egentlig?

Også jeg ble nysgjerrig. I min hovedoppgave i sosiologi intervjuet jeg 11 av de 19 jentene bak «Råtekst».

I debatten som fulgte boka ble de blant annet kritisert for å være egoister som stort sett bare brydde seg om egen navle og eget speilbilde. I den grad de brydde seg om feminisme, dreide det seg om en individuell klatrestrategi, mente enkelte. Her er ett eksempel: 

«Gjennom den sterke fokuseringen på egne historier er det nesten som om forfatterne bygger opp om noen av de dummeste mytene om kvinner: De skriver om seg og sitt, som om de bare var opptatt av seg og sitt... Kvinnene i Råtekst argumenterer for retten til å være seg selv, og ikke for kvinners rettigheter i vid forstand. Historiene i boka peker først og fremst mot individualisme, ikke mot feminisme»,
skrev daværende redaktør i «Bokklubben Dagens Bøker», Kari J. Spjeldnæs, i Aftenposten 4.9.99.

Individualist

I en slik forståelse sees det individuelle og det kollektive i motsetning til hverandre. Spørsmålet er om det trenger å være slik. Råtekst-jentene kjente seg i hvert fall ikke igjen i en slik forståelse. En av dem, «Line», sier:

«...Det er klart at jeg føler meg som en individualist, og jeg synes det er rart å gå i 8.mars-tog...men et rent individuelt prosjekt, nei det er jeg overhode ikke enig i. For det gjelder jo noe som skjer med en hel kategori mennesker, noe som alle jenter og kvinner blir utsatt for, og da gjelder det å kjenne igjen hva det er. Og da har vi noe felles. Så jeg mener ikke det er et rent individuelt prosjekt, nei.»

Slik «Line» ser det, er det forskjell på å være individualist og å gjøre noe kun for seg selv - individuelt. Hun definerer seg som individualist, men understreker samtidig at hun er del av noe, del av en gruppe jenter som har noe felles. Og hvis man går bakgrunnen for valget av personlige beretninger nærmere etter i sømmene, så oppgir alle Råtekst-jentene jeg intervjuet, ønsket om å bevisstgjøre andre jenter som avgjørende for den personlige formen. De ønsket å skape gjenkjennelse og å få fram at voldtekt, spiseforstyrrelser, trakassering, usynlighet i klasserommet eller i diskusjoner på jobben -  ikke handlet om feil ved dem, som individuelle jenter, men om feil ved et samfunn som ikke er likestilt. Ut fra dette mener de så det må vokse en erkjennelse av at samfunnsendring er nødvendig. Sett med et slik utgangspunkt er hensikten bak den personlige formen langt fra å fremme «seg og sitt». I stedet kan det betraktes som et ønske om å knytte det individuelle til det kollektive, ved å vise at det personlige ikke er en isolert opplevelse - men del av noe samfunnsskapt. Dette er, i realiteten, en etablert feministisk metode. 1970-tallsfeministene var opptatt av å få fram at de personlige opplevelsene var resultat av en skjev maktstruktur i samfunnet som helhet: Det personlige var politisk. 

Trollsplint, verktøy og analyseredskap

Jentene bak «Råtekst» ville ikke preke feminisme for de helt unge jentene, men heller skape gjenkjennelse. De ville lage det en av dem kaller en «vekkelsesbok», men ikke en «vekkelsesbok» full av faktaopplysninger om hvor lite likestilt samfunnet er, eller en «vekkelsesbok» med masse feministisk teori og argumentasjon. De ville ikke lage en «breial pamflett» med en ferdig oppskrift på hvordan forandre verden i mer feministisk retning. I dette ligger også implisitt en klar oppfatning av hva feminisme anno 1999 bør være, og hva det slett ikke bør være, slik jentene ser det. Det bør ikke være et sett av ferdige løsninger som man må slutte seg til. Det bør mer være det en av dem kaller en «trollsplint», et verktøy og analyseredskap som gjør at jenter ser hva som skjer i samfunnet. Når de ser hva som egentlig skjer, kan de også bli i stand til å håndtere diskriminering og urettferdighet, og dermed kunne gjøre noe med det. Feminisme er, når Råtekst-jentene snakker om det, mer et verktøy til å se og forstå - enn en fasit for hvordan forandre verden.

Ideologi = Pussighet

Betyr det at alle svar er like bra? Flere av jentene understreker at det ikke er slik, at ulike svar er greit - betyr ikke at alt er greit. De har bare ikke behov for å gå under en felles ideologisk fane. De store revolusjonene og samfunnsomveltningene uttrykker ikke jentene særlig tro på. Noen av de «gamle tankesystemene» sees nærmest som pussigheter. «Det har jeg fått litt sånn fniseanfall på», sier en av jentene når hun snakker om enkeltes tendens til å sortere alt i høyre og venstre og knytte alt til overordna tankesystemer. En fullstendig endring av den kapitalistiske orden eller en grønn revolusjon sees som lite aktuelt. Dette kan oppfattes som et uttrykk for avmakt, for oppgitthet, for mangel på vilje og evne til å se for seg noe annerledes og bedre, som beviset på at ideologiene og med dem visjonene, er døde. Men det er ikke dermed sagt at disse jentene har gitt opp. De avgrensede prosjektene, sakene - det å ta ett skritt av gangen, har de tro på. Dette, kombinert med den kontinuerlig bevisstheten, debattene og evnen til å stille spørsmål ved etablerte sannheter og samfunnsforhold. Det de sier kan også tolkes som en form for realisme, som et mulighetsperspektiv i et samfunn bygget på demokrati. I utgangspunktet kan det lyde som en gedigen motsetning å både være feminist, og å være motstander av overordnede tankesystemer med tilhørende handlingsprogram. Men med en verktøy-tilnærming til feminisme, er det en viss logikk i det.

Omsying

I denne strategien, ligger også et behov for en viss avstand til 1970-tallets feminister. En avstand som er nødvendig dersom feminisme skal være kult i 1999. For feminisme oppfattes ikke som kult. Karakteristikker som: Bryteraktige, fett hår, stygge lesbedamer, usexy, ikke populært, rasende og sinte damer - er hentet fra Råtekst-jentenes fortelling om hvordan andre oppfatter feminister og feminisme. De beskriver dette som «buskagitasjonen» og «vulgærmyter». 

Ikke desto mindre trengs et mottrekk. Og deres våpen i gjenerobringstoktet for feminismen, er å vise at «alle» kan være feminister, uansett hvordan de er. For om de ikke kjøper mytene om «lesber i fotformsko», så mener Råtekst-jentene at 70-talls-feminismen var for «trang», både med hensyn til hva det var lov å mene - og hvordan det var lov å være. Reglene som de oppfatter at er der, knyttet til hvordan du bør være og hva du bør mene for å være feminist, oppfattes også som en årsak at feminisme ikke er særlig populært. Slike regler må bekjempes dersom feminisme skal være aktuelt for deres generasjon. Dermed blir det et poeng å være annerledes enn det både mytene og reglene sier at en feminist skal være. De vil bekjempe enhver stereotypi, enten denne er basert på en vulgær-myte om lesber med fett hår, eller det de oppfatter som 70-tallsfeministenes motstand mot miniskjørt og leppestift. Å bekjempe myter og fjerne gamle regler blir to sider av samme sak.

Råtekst-jentene vil rehabilitere feminismen. Det er som med en gammel kåpe etter mor eller bestemor som gjenfinnes innerst i kottet på loftet, som fikses litt på - og som deretter kan passere som ny og moderne. Noe av «omsyingen» handler om utseende og væremåte og hva som er «lov» for en feminist, men det handler selvfølgelig også om meninger og arbeidsformer. Det jentene vil ha er en feminisme uten stereotypier og uten forventninger om at «dersom du mener det, så må du mene dette også». De vil ha en felles måte å se verden på, en måte å se på som avdekker urettferdighet og diskriminering, heller det - enn felles løsninger på alle verdens problemer. 

 

Artikkelen bygger på Beret Bråtens hovedoppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo 2002: «...det er kanskje noe i veien med de jævla hyllene da.» Unge feministers valg av arbeidsformer for å få til endringer i samfunnet. Grunnlaget for denne er intervjuer med 11 av de 19 jentene som laget boka «Råtekst».

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.