Nye boformer og delt husarbeid

I løpet av 1970-tallet skjedde det viktige endringer i folks samlivsmønster. I 1972 ble forbudet mot at kvinner og menn bodde sammen uten å være gift opphevet, og i årene som kom, valgte flere å bli samboere. Antallet skilsmisser økte sterkt.

Et sentralt kvinnekrav var full ansvars- og arbeidsdeling innen familien. At mennene ikke tok en større del av ansvaret for barnepass og husarbeid når kvinner gikk ut i arbeidslivet, førte ifølge kvinnebevegelsen til at kvinnene ble «dobbeltarbeidende». Kvinner har to jobber, sa de, mennene har bare én. Dette førte igjen til at mange kvinner stilte dårligere på arbeidsmarkedet og fikk stillingene med lavest lønn. Mange kvinner gikk inn i deltidsjobber for å få hverdagen til å henge sammen.

Nedvurderingen av husarbeidet og den skjeve arbeidsfordelingen i hjemmet ble sett som et resultat av samfunnsforholdene, ikke av individuelle valg. Enkelte røster hevdet at ekteskapet var en slavekontrakt, hvor mennene utbyttet kvinnenes arbeidskraft. 

Mange pekte også på hvordan kjernefamilien isolerte mor og barn sammen i hjemmet. Det var mannen som var familiens bånd til utenomverdenen, og det var han som ga familien – og kvinnen – en plass i de sosiale strukturene i samfunnet.

Mot slutten av 1970-tallet rettet deler av kvinnebevegelsen søkelys mot sider ved familien som tidligere hadde vært lukket for omverdenen. Familien ble sett som hellig og ukrenkelig; ingen «utenforstående» skulle trenge seg inn. Innenfor denne enheten kunne barnemishandling, konemishandling og voldtekt foregå i det skjulte. I kjølvannet av dette kom blant annet de første krisesentrene. Det personlige ble politisk.

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.