Om barnehageloven

Barnehagelova skapte sterke følelsesmessige reaksjoner. Fra radikalt kvinnehold ble det lagt stor vekt på et bredt og billig barnehagetilbud. I 1973 var det bare plass til 5 prosent av alle førskolebarn i barnehage. 

Til min store skuffelse var det ikke barnehagedekningen som sto sentralt da lova kom opp i Stortinget våren 1975. SV fokuserte på dette og foreslo en betydelig økning av statens støtte. Minst seksti prosent av driftsutgiftene måtte dekkes fra statlig hold, dersom kommunene skulle våge å sette i gang og foreldrebetalingen ikke skulle bli for høy. Men vi ble stående alene. 

Det interessen samlet seg om, var lovas formålsparagraf. Arbeiderpartiet og SV gikk inn for en paragraf som skulle sikre et åpent og tolerant miljø der alle barn kunne delta. Høyre, Kristelig folkeparti og Senterpartiet mente barnehagene måtte forpliktes til å gi barna en oppdragelse «i samsvar med de kristne grunnverdiene». 

Det ble en intens debatt om vidsyn og trangsyn og trossyn, som endte med at de borgerlige tapte. Dermed trodde jeg at saka var ute av verden. Men nei. Til tross for vedtaket begynte kommunene rundt om å vedta kristne formålsparagrafer for barnehagene. 

Statsråd Odd Sagør sa nemlig under debatten i Odelstinget at barnehager med en kristen formålsparagraf ville få offentlig tilskudd. Dermed var det fritt fram. Kampen i nasjonalforsamlingen ble uten betydning, og etter noen år ble det også innført kristen formålsparagraf i barnehagelova. 


 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.