En nedi vogna og en oppå!

Kvinner som gikk ut i arbeid på 60- og 70 tallet møtte et arbeidsliv som ikke tok hensyn til at folk hadde barn. Svangerskapspermisjonen var kort, ammepauser fantes ikke og barnehageplassene var få. Men kvinner ville og måtte jobbe. Lønnsarbeid ga egen inntekt og dermed større frihet. Derfor ble kampen for flere og bedre daghjem og utvida rettigheter i arbeidslivet svært viktig for kvinnebevegelsen. Jorun Gulbrandsen fikk sin første jobb i 1971. Da var hun allerede gravid. Her forteller hun om sitt møte med arbeidslivet.

Av Jorun Gulbrandsen

Jeg gikk ut av lærerskolen sommeren 1971 som 22-åring og fikk jobb på en ungdomsskole. Da august kom, og arbeidet venta, visste jeg at jeg var gravid. Men si noe? Aldri i verden. Ikke på jobben. Alle andre steder, men ikke på jobben. Det var noe alle visste: Du kunne få sparken.

«Instant» gravid

Så jeg gikk med bluser. De korte, vide frøkenforklærne var fortsatt i bruk. De hadde store lommer med plass til nøkler, kritt, gjenglemte bøker og fotballer. Jeg brukte dem. Illegalt gravid.

Langt om lenge ble det ikke annen råd enn å slippe magen fram, og jeg kom ut av skapet som instant gravid. I februar ble barnet født. Tre måneder etter hadde jeg skaffa dagmamma, og kom god og glad på jobb igjen. Men der hadde det skjedd ting. Klassen min var gitt bort til en annen, for de trodde ikke jeg kom tilbake, enda svangerskapspermisjonen ikke varte mer enn tre måneder.

Til slutt fikk jeg andre timer å undervise i. Jeg lurte lenge på om de mente jeg var en dårlig lærer, men de sa ikke noe om det.
Ammepause hadde jeg ikke. Så jeg satt på do i storefriminuttet og tømte brystene mens jeg spise matpakka mi. 

Kunsten å korrespondere

I februar 1974 kom barn nummer to. Etter permisjonen fikk jeg jobb på Ila skole. Minstebarnet gikk hos dagmamma på Oppsal, eldstebarnet i barnehage på Tveita. Hver morgen løp jeg av gårde med et barn inni vogna og et barn oppå, fra buss til t-bane, for å rekke nulte time på Ila. 

Først skulle minstebarnet leveres til dagmamma. Fra dagmamma tok vi buss for å levere eldstebarnet i barnehage. Deretter dro jeg alene med bane og buss til skolen. Halvannen time brukte jeg, og kunsten var å få alt til å korrespondere.

Hjem igjen var ruta litt annerledes. Med melkespreng dro jeg først til dagmammaen, deretter til barnehagen. Klokka halv seks var vi hjemme. Om kvelden retta jeg bøker og forberedte timer – alt jeg ikke hadde rukket på skolen.

Da snøen kom, lånte jeg 10.000 kroner og kjøpte en fin, gammal bil. Med takgrind til å binde fast vogna på. Bil forkorta arbeidsdagen med to timer. Det telte mer enn manglende miljøvennlighet.

Hvor var far?

Du lurer på hvor far var denne tida? Hvorfor han ikke stilte opp og leverte barn i barnehagen? Det var ikke slik at far ikke ville stille opp. Men det var ingen arbeidere som fikk starte på jobben seinere enn 0700. Min mann var industriarbeider og gikk hjemmefra klokka 0615 eller 0630, og kom hjem 1630 eller 1700. Da kunne ikke han hente og bringe barn i barnehage, uansett hvor gjerne han ville.

Det var det som var så fint med å være lærer. Du kunne starte åtte eller halv ni, og gå tre eller halv fire, og så kunne du ta en to-tre-fire timer om kvelden, etter at barna hadde lagt seg. Lærerjobben var en fin jobb fordi det var mulig å dele opp dagen.

Krisehjelp for mødre

Etter ett år fikk jeg beskjed om at det eldste barnet måtte slutte i barnehagen. «Nå har jo du fått hjelp» var begrunnelsen jeg fikk. Jeg tror de mente at jeg hadde fått hjelp i en kriseperiode eller noe, nå var det andres tur til å få hjelp. Jeg skjønte brått noe jeg ikke hadde skjønt før, at barnehagen ble sett på som et slags krisesenter, en nødhavn for mødre som «måtte» jobbe, stakkars. Mens jeg jobba god og glad, veldig fornøyd, ikke fordi jeg ikke måtte, men også fordi jeg så absolutt ville.

For å beholde plassen gikk jeg til rektor og fikk et papir som jeg gav til barnehagen, der det stod at jeg var direkte uunnværlig på jobben. Det var slik, tror jeg, at lærere var blant prioriterte grupper den gangen, og jeg fikk «hjelp» ett år til.

Dagdrømte om barnehager

Var det noe rart vi var opptatt av barnehager? På begynnelsen av 70-tallet begynte den store utbygginga av offentlig sektor. Store studentkull med en annen mer folkelig klassebakgrunn enn det som hadde vært vanlig til da, strømma ut i arbeidslivet. I løpet av noen år økte arbeidsstyrken med en halv million kvinner. Men kvinnenes barnefødsler møtte et barnefiendtlig arbeidsliv og samfunnsliv. Det var situasjonen. 

Vi som var i 20-åra og møtte dette samtidig, snakka nesten ikke om annet, slik jeg husker det. Vi dagdrømte om barnehager. Der alle barn skulle ha plass. Der alle skulle få leke sammen med snille og flinke voksne som hadde valgt det som jobb. Der alle skulle få barnehageplass der de bodde, og ikke behøve reise tvers over byen med barna. Det het forresten daghjem. Det var et fint navn. Et hjem for barna om dagen. Daghjemmet skulle være gratis, syntes vi. Vi betalte skatt, og barna trengte et sted å leke og bli passa på, det var jo sjølsagt.

Daghjem bra for barn

Jeg gikk i mange demonstrasjonstog. Vi gikk til Rådhuset for å protestere mot lave kommunebudsjetter, og jeg gikk ofte bak den parolen som sa «Gratis daghjem til alle barn». Jeg var intenst opptatt av dette kravet. Ikke fordi mor «trengte hjelp», sjøl om mor trengte hjelp, men fordi daghjem var bra for barn.

Det falt meg aldri inn at jeg ikke skulle arbeide mens jeg hadde små barn. Virkelig ikke. For det første fordi jeg måtte jobbe for at familien skulle ha nok penger å leve av. Så enkelt var akkurat det. Men det var en annen grunn også. Jeg ville tjene penger sjøl og ikke være avhengig av å være forsørga av en mann. Jeg hadde lært av mora mi at det var veldig viktig, ja viktig for hele ens liv og tilværelse i verden, at en tjente pengene sjøl. Da kunne en bestemme over livet sitt.

Selv hadde jeg vært politisk aktiv siden jeg ble medlem i SUF i 1965. Da arbeidet jeg mest med Solidaritetskomiteen for Vietnam. Jeg var ikke spesielt opptatt av kvinnepolitikk før jeg fikk barn. Da fikk jeg erfaringene med hvor vanskelig det var å kombinere med å være et sjølstendig økonomisk menneske.

Fortsatt i tog

Venninnene mine, arbeidskamerater og hele miljøet jeg vanka i, var opptatt av mulighetene for å arbeide. «Kvinner krever rett til arbeid!» Vi snakka om at kvinner ikke måtte bli sagt opp fra jobben fordi de var gravide. At kvinner burde ha mye høyere lønn, vi hadde så dårlig råd, det var så slitsomt. Penger, penger! Vi ville ha mer penger! Vi ville ha rett til ammepause på jobben. Vi ville ha fire måneders svangerskapspermisjon. Da ville vi ikke så lett få brystbetennelse. Og daghjem.

Etter et år eller to fikk begge barna plass i samme barnehage, og jeg fikk jobb på samme side av byen. Det ble straks et lettere liv. Det var til og med i en barnehage der personalet gikk i tog for gratis daghjem til alle barn. Og som fortsatt, nesten 30 år etterpå, er entusiastiske tilhengere av det. Vi går fortsatt i demonstrasjonstog for gratis barnehager til alle barn. Sammen med barna våre som har med seg barna sine. En nedi vogna og en oppå.

Jorun Gulbrandsen har i mange år jobbet som lærer. Hun er forfatter av lærebøker, artikler, fortellinger og kåserier - og har blant annet skrevet boka «Er skolen for Kari eller Ronny?», Ad Notam Gyldendal 1993. Jorun Gulbrandsen meldte seg inn i SUF (Sosialistisk Ungdomsforbund)  i 1965 og ble med i Kvinnefronten da den ble stiftet i 1972. Hun har også vært leder i AKP (Arbeidernes kommunistparti).

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.