Sparken fordi de var kvinner

Tekst og foto: Kaia Storvik

Våler 2002. Anna Bølla og Pernille Dammen forteller om Våler Skurlag, den største arbeidsplassen i Vålerbygda. For 30 år siden fikk kvinnene sparken fordi de var kvinner. Men Anna, Pernille og elleve andre sa nei, og vant fram. Seks av kvinnene fikk beholde jobben etter en lang kamp.

- Da vi begynte på Skurlaget var de fleste av oss ferdige med å ha små unger. Vi hadde lyst til å jobbe og tjene egne penger, sier Anna Bølla, en av de seks kvinnene som fikk beholde jobben på Skurlaget.

I begynnelsen jobbet kvinnene som var ansatt hos Skurlaget med opprydning.
­- De fleste ble bedt om å begynne, fordi de trengte mer hjelp, sier Pernille Dammen som fortsatt bor i Våler.

Kvinnene viste seg som hardtarbeidende og flinke, så de ble forfremmet inn i produksjonen, og hadde samme typer jobb, og samme lønn som mennene i bedriften. Men i april i 1975 ble kvinnene sagt opp, selv om de hadde lenger ansiennitet enn mange menn i Skurlaget.

Fagforeningsmedlemmer

- Det føltes jo fryktelig urettferdig. Vi hadde jobba lenge, og vi hadde meldt oss inn i fagforeninga. Og så måtte vi slutte, bare fordi vi var kvinnfolk, sier Anna Bølla.

Alle de tretten kvinnene som jobbet i produksjonen på Skurlaget ble oppsagt, etter en lang prosess der bedriftsledelsen og den lokale fagforeningsledelsen diskuterte hvem som måtte gå når bedriften skulle effektivisere.

- Vi hadde hørt rykter før vi fikk oppsigelsene. Men ingen i klubben hadde diskutert hvem som måtte slutte med oss kvinnfolka. Og vi var ikke de siste som ble ansatt. Så vi klagde, sier Pernille Dammen.

- Dessuten var det bare vi damene i produksjonen som måtte gå. Sjefene hadde kjerringene sine på kontoret. Ingen av dem fikk sparken. Men det var jo simplere arbeid det som vi gjorde, forteller hun.

Tøffe tak

Det hjalp at kvinnene kjente hverandre fra før.
- Det var ikke så mange kvinner, og vi hadde jobba sammen i flere år. Dessuten var alle herfra. Det var nok derfor vi orka, sier Anna Bølla.
For det ble tøffe tak både på arbeidsplassen og i media. Bølla og Dammen trekker fram Sigrunn Benterud som den som dro det hele i gang. Benterud ble talskvinne for de oppsagte kvinnene.

- Hun hadde pågangsmot, Sigrunn, og stod for det hun mente. Uten henne hadde vi aldri fått igjen jobbene, sier Bølla.
- Mens det stod på grudde vi for å gå på jobben hver dag, alle sammen. Men Sigrunn var ikke redd for å synge ut. Ikke engang på TV, minnes Dammen.

Mobbet

Kvinnene arbeidet på Skurlaget under hele prosessen, for de hadde oppsigelsestid de skulle gå ut. De ble uglesett og mobbet av ledelse og mannlige kolleger. Det ble ikke lettere da det ble klart at en del av kvinnene skulle beholde jobben allikevel. 

- Mannfolka så skakt på oss da vi ikke måtte slutte allikevel. Det var ikke så lett, og veldig mange av dem hadde jo stemt for at vi ikke skulle få komme tilbake da saken ble tatt opp i klubben, sier Anna Bølla.

Dessuten ble det arrangert en ulovlig streik på Våler Skurlag for å hindre at kvinnene skulle få beholde jobbene. 
­- De som mente menn burde komme først, satte seg på rompa, mens vi og de som støttet oss jobba. Det var en rar dag. Og det var veldig, veldig ubehagelig. Vi lo ikke mye den dagen, nei, sier Pernille Dammen.

De tror mange syntes det var en rar situasjon, og sitter igjen med inntrykket at en del av de som deltok, ikke syntes streiken var så flott.
­- Der noen går først, har andre lett for å følge etter. Det var sånn det var med den streiken, sier Anna Bølla ettertenksomt.
­- Men det var mange flere som gikk etter oss, da, smiler Dammen fornøyd.

Enorm støtte

Alle støttebrevene og underskriftene kvinnene mottok er lagret hos Kvinnemuseet på Kongsvinger. Prominente personer som Olav Versto og Gerd Liv Valla er å finne på underskriftslistene.

- Den dagen vi fikk vite at vi skulle få tilbake jobben, ble alle vi seks jentene som det gjeldt sendt på tur til en bedrift på Sørlandet. Vi fikk nyheten på radio i bussen, forteller Dammen.

- De ville ikke gi oss beskjeden sjøl, og unte oss vel egentlig ikke gleden. Men vi ble glade allikevel, vi. Det var jubel på den bussen, sier Anna Bølla fornøyd. 

Det var et av få lykkelige øyeblikk den forsommeren.
De er imidlertid nøye med å understreke at mange av arbeidskameratene var høflige og hyggelige også. Blant annet hadde mange av kvinnene ektemannen på samme arbeidsplass, og det var en god støtte for mange.

Skadelig for alle

Mannen til Anna Bølla jobba på Skurlaget. Han var en av dem som støttet kvinnene. 
­- Jeg var litt mannen mot strømmen, sammen med en del andre. Det var utrolig dumt av klubben å gå i mot ansiennitetsprinsippet. Hvis det hadde gått igjennom, ville det skadet alle i det lange løp, sier Reidar Bølla. 

­- Heldigvis fikk vi så mye støtteerklæringer, fra utrolig mange forskjellige folk og organisasjoner, sier Bølla. 
Hun tror ikke det hadde gått så bra hvis ikke mange hadde brydd seg.

Noen minner varmer mer enn andre. En gang var det folk på besøk for å se på noen hus bedriften skulle selge. På vei ut, snudde en av de unge dresskledde mennene seg mot Pernille Dammen. 
­- Stå på, sa han. Det var han som gikk bakerst, og det var han som var yngst. Men det varmet, sier Dammen.

Dype spor

At menn hadde mistet jobben i stedet for kvinner satte dype spor, både på arbeidsplassen og i bygda. 
- Det ble bestemt at alle damene skulle jobbe på det nye høvleriet, og vi fikk egentlig ikke god nok opplæring, sier Pernille Dammen. 

Og det ble mange tung løft for skurlagsdamene i tida som kom. 
- Holdningen blant mange var at hvis vi skulle beholde jobben, og ikke mannfolka, skulle vi sannelig jobbe som mannfolk og, sier Bølla. 

Kvinnene sitter igjen med en følelse av at mange håpet de ikke skulle lykkes med de nye arbeidsoppgavene. Men de gjorde fordommene til skamme, og flere kvinner fortsatte i Skurlaget fram til de ble pensjonert. 
­- Men det ble aldri helt det samme som før konflikten, sier Dammen.
­- Nå tenker vi nesten aldri på dette lenger, sier Anna Bølla.

Stolte

Det er snart tredve år siden kvinnene på Våler Skurlag mistet jobben, og fikk den igjen. På spørsmål om de er stolte over den rollen de har spilt for norske kvinners rett til arbeid blir begge kvinnene tankefulle.
- Stolte? Det har vi ikke tenkt så mye på. Men vi var harde til å stå på. Og kvinnfolk har fått jobbe både her og der siden, og hatt rett til å beholde dem. Det er jeg stolt av.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.