Rett til lønnet arbeid

1970-tallet var tiåret da kvinnene marsjerte inn på arbeidsmarkedet. Stadig flere kvinner ble yrkesaktive. Unge jenter satset på utdanning, og kvinner som hadde vært hjemme med små barn gikk ut i yrkeslivet igjen. I 1980 hadde 73 prosent av kvinner i alderen 20-54 år inntektsgivende arbeid mot bare 44 prosent ti år tidligere. En stor andel av kvinnene gikk inn i deltidsarbeid.

Til tross for at arbeidsmarkedet trengte kvinnenes arbeidskraft, var ikke forholdene lagt til rette for deres inntreden. Det var en skrikende mangel på barnehageplasser og få rettigheter knyttet til svangerskap og syke barn.

Kvinners rett til lønnet arbeid har alltid stått sentralt i kvinnebevegelsen, og for kvinnene på 1970-tallet ble dette en hovedsak. De så kvinners økonomiske selvstendighet som avgjørende for at forholdet mellom menn og kvinner skulle bli likeverdig. Kampen for utbygging av barnehageplasser og et arbeidsliv mer tilpasset småbarnsforeldre ble viktig for at kvinner skulle ha et reell mulighet til å ta seg arbeid utenom hjemmet.

Viktig var også kravet om sekstimersdagen. Kvinnene ville arbeide, men også ha tid til hjem, barn og egne interesser. Til LO-kongressen i 1977 kom det inn tolv forslag om redusert arbeidstid, hvorav fire forslag om sekstimers arbeidsdag. Et annen viktig sak var kampen for likelønn. I 1970 tjente kvinnelige industriarbeidere gjennomsnittlig 25 prosent mindre i timen enn sine mannlige kolleger.

Kampen mot at kvinnene ble brukt som reservearbeidskraft - de ble tatt inn i lønnsarbeid når det var behov for dem og sendt ut igjen når det ble knappere tider - var også viktig. «De beskjørtede arbeidere må væk,» het det blant typografer under kriseperioden i 1870-åra. I 1975 fikk 13 kvinner sparken ved trelastfabrikken Våler Skurlag fordi de var kvinner. Deres kamp ble en symbolsak for hele bevegelsen. Streiker og arbeidskamper skulle prege hele 1970-tallet, både blant kvinner og menn.

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.