Hvem skal passe barna?

Gjennom 1970-åra var det en betydelig plasstilvekst i barnehager, barneparker og familiebarnehager. I barnehagene steg antall plasser med nærmere 70 000 fra 1972-82. Dette var likevel ikke tilstrekkelig til å dekke etterspørselen på landsbasis. Ved inngangen til 1980-åra hadde knapt 20 prosent av de yrkesaktive foreldrenes barn plass i barnehage. Barnehageplass dekket ofte heller ikke barns og foreldres tilsynsbehov. Om lag en tredjedel av barnehageplassene hadde åpent mindre enn 16 timer i uka, mens 40 prosent hadde åpent 31 timer eller mer. Heltids yrkesaktive foreldre måtte derfor ofte supplere barnehagen med andre passemåter, dersom barna skulle ha tilsyn mens foreldre var på jobb.

I artikkelen «Økt yrkesaktivitet uten offentlig barnetilsyn» (Plan & Arbeid, nr 2 1985) gir Arnlaug Leira et bilde av hvordan barnetilsynet var organisert i landet, med utgangspunkt i det som fantes av offentlig statistikk og utvalgsundersøkelser.
Hun skriver: «I løpet av 1970- og 80-tallet var det stadig flere som jobbet fulltid samtidig som de hadde omsorgsansvar for barn. Disse endringene fikk små konsekvenser for familie- og sysselsettingspolitikk. Offentlige barnetilsyn ble ikke bygd ut i takt med kvinners økte yrkesdeltakelse. Alternativet for mange ble private løsninger og bruk av dagmammaer fra irregulære og svarte markeder for barnepass.»

Veksten i mødres yrkesaktivitet ble ikke fulgt av en tilsvarende nedgang i yrkesaktiviteten blant fedre. Slik ble familier med halvannen eller to inntekter i løpet av perioden 1970- og 80-tallet den vanligste familietypen blant småbarnsfamiliene.

Leira beskriver situasjonen for disse familiene slik:

«Yrkesaktive foreldre og barna deres har ingen allmenn rett til hjelp med å få barna passet. I særlige tilfeller er ansvar for barn anerkjent som en type forpliktelse utenfor jobben som arbeidsmiljøet må ta hensyn til. Arbeidsmiljølova gir permisjonsrett til småbarnsforeldre i forbindelse med fødsel og adopsjon, og når barn eller barnepassere er sjuke. Disse situasjonsbestemte rettighetene dekker ikke nødvendigvis familiens behov. Bestemmelsene er likevel interessante som eksempler på noe som bare forekomme sjelden, nemlig at foreldreansvar blir prioritert foran lønnsarbeidets krav.

Arbeidsmiljølova innrømmer et hensyn overfor unntakssituasjoner i arbeidstakernes foreldreliv. Det vedvarende behovet for stabilt, regelmessig barnetilsyn mens foreldre er på jobb, er derimot ikke behandlet i lova. Det er heller ikke dekket gjennom familielovgiving. Barnehagelova pålegger riktignok kommunene å planlegge utbygging av barnehager, men planpålegget er ikke fulgt av en effektiv utbyggingsplikt.»

Forskjellige løsninger

Leira fant at småbarnsfamilier utviklet en rekke forskjellige løsninger for å få dekket det regelmessige barnetilsynet. I hovedtrekk dreide det seg om tre typer tilsynsmåter:

  • Familien kunne basere seg på familie-internt pass, stole på egne krefter og ordne tilsynet uten hjelp av andre.
  • Foreldre kunne lage en privat avtale om barnepass, skaffe seg dagmamma, praktikant eller hushjelp, eller mobilisere tilsynsressurser blant slektninger, venner og naboer.
  • Foreldrene kunne bruke offentlig godkjente tilbud som barnetilsyn, barnehager og barneparker for barn under skolealder, skole og fritidsheimer for eldre barn, hvis de fikk plass.

Leira fant at det vanligste i 1985 fremdeles var at barn ble passet i familien, av foreldre (spesielt mødre) eller søsken. Opplysninger om omfanget av private tilsynsmåter varierte, men undersøkelsene viste at flere barn ble passet gjennom private avtaler enn i offentlige institusjoner. 

Leira konkluderte artikkelen slik: «I løpet av ti-femten år er toinntektsfamilien blitt den vanligste familietypen blant småbarnsfamilien. Arbeidstyrken har fått et betydelig innslag av arbeidstakere som i tillegg til sitt lønnsarbeid har store omsorgsforpliktelser. Offentlige tiltak ble ikke lagt til rette for at begge småbarnsforeldrene skulle være yrkesaktive. Den nye arbeidskraften og de nye familietypenes behov sto ikke sentralt i utformingen av sysselsettings- eller familiepolitikk.

Småbarnsforeldres doble forpliktelser aksentuerer spørsmål om «normalarbeidstakerens», rettigheter og plikter. Det understreker også spørsmål om arbeids- og ansvarsdeling mellom offentlige myndigheter og barnefamilier når det gjelder omsorg for barn. Slike spørsmål står fortsatt perifert i offentlig politikk og planlegging. Langt på veg holdes småbarnsforeldres regulære sysselsetting oppe gjennom privat planlegging, individuelle og private løsninger for barnetilsyn, og gjennom irregulære og «svarte» omsorgsarbeidsmarkeder.

Arnlaug Leira er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.