21 år gamle «Trine» møtte i nemnd på Aker sykehus i 1974:

«Vi satt sånn på rad og rekke, jeg tror det var 16 stykker på en lang korridor - en og en ble ropt opp av gangen, og jeg var den aller siste. Du så hvor nervøse alle var, og noen var helt fortvila. Noen var stramme og skulle slåss. Du så hvor enda bleikere de var når de kom ut - og noen så lettet ut. Så begynte du å gjette hvem som hadde fått innvilget og hvem som ikke hadde fått det. Det var ordentlig fælt. Jeg ble enda mer nervøs enn jeg var fra før - veldig, veldig redd for å ikke få innvilget.

Selv om du kanskje er mer nærtagende og føler ting sterkere, så er det ikke sånn at du driver og tar feil og må ha utenforstående til å ta den avgjørelsen. De som er utenforstående kan ikke se åssen du har det. En lege kan vite om kroppen min er i stand til å få barn, om jeg kan gjennomføre en graviditet og sånne ting - det er han spesialist på, det kan han uttale seg om. Men de neste 20 årene har han jo ikke mer kompetanse til å si noe om enn et hvilket som helst menneske jeg møter på gata - det er det bare jeg som har. Det er bare jeg som vet hvordan jeg har det.

Det verste var ikke selve nemnda. Hele prosessen var ille. Det at du må framstille deg som mye mer elendig enn det du er, for å få abort. Det må du gjøre i en situasjon hvor du på forhånd har store problemer. Du søker jo abort fordi du er i en vanskelig situasjon og har problemer fra før av, og den prosessen gjør alt mye verre.

Da jeg ble lagt inn på sykehuset, kom jeg først inn på legens kontor. Så undersøkte han meg, og så sa han kaldt og rolig at nei, det er nok for sent dette her, likevel. Jeg ble helt iskald og spurte, hva mener du med det? Tja, nei - nei, det hadde gått for langt. Ja, hva gjør dere da? Nei - de skulle nå se på det da, sa han, uten at jeg fikk ordentlig beskjed om hva de kom til å gjøre.

Jeg har ligget på sykehus før, og det var noe helt annet, for da var de veldig snille og hyggelige og du ble passet på. Jeg synes det var helt annerledes da jeg lå der og skulle ha abort. 

Jeg ble lagt på en sånn kur. Jeg skulle ha noe i blodet, men sykesøster nektet å sette inn kanylen, for hun ville ikke være med på et abortinngrep - det var før loven om at de har lov å nekte kom. Jeg syntes det var fælt å høre den diskusjonen mellom henne og de andre om hvorfor hun ikke ville. Hun sto der og var sint - og jeg lå der og kunne ikke si noe fra eller til. Så endte det med et kompromiss om at hun kunne sette inn kanylen, hvis noen andre kunne koble til den slangen med det jeg skulle ha i blodet.

Jeg fikk ikke vite noen ting, men jeg tror de skulle prøve å framskynde en slags spontanabort. Jeg vet ikke helt hva det dreiet seg om. Ingen fra sykehuset orienterte meg om noen ting. I hvert fall sprøytet de en væske opp i livmoren på meg, og det var forferdelig smertefullt. jeg lå og hylte. Syntes det var vondere enn en fødsel. Jeg ante ikke hva som skjedde med meg og jeg var livredd for neste innsprøyting, for det var så vondt, og jeg grep fatt i hver sykepleier og hjelpepleier som kom inn og prøvde å få dem til å hjelpe meg. Jeg ba dem gå til legen og prøve å overbevise ham om at kuren ikke virket og at jeg måtte få utskrapning i stedet. Men det var ingen ansvarlige som kom og snakket med meg. Jeg visste ikke hva som skulle skje med meg. Så fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke holdt opp å skrike, så ville de kjøre meg ned i kjelleren. Jeg lå vel en halv dag med ordentlig intense smerter, ja, de ligner på fødselsveer, før jeg fikk utskrapning.»

«Majas» historie er hentet fra «Ikke send meg til en kone, doktor» av Ellen Aanesen. Brukt med tillatelse fra forfatteren.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.