Om nemndene

Ragnhild Halvorsen, i dag lege på Voksentoppen senter for astma og allergi, var Nyfeminist og satt i abortnemnd fra 1972 til 1975.

- Jeg satt i nemnd på Ullevål sykehus. Det var stort sett greit. Vi godkjente alle søknader. Den vanskelige nemnda i Oslo var på Aker.
Likevel sjokkerte det meg å se hvordan legene kunne behandle kvinnene som søkte om abort – det gjaldt å oppføre seg pent.
- Hele systemet var svært personavhengig. Kvinnene som ønsket abort måtte få en lege til å søke for seg, og de måtte vurderes på sykehus. Om det var lett eller vanskelig å få innvilget abort var avhengig av hvem du møtte på i systemet.

Abortloven av 1960 tillot sykehus å utføre abort dersom en nemnd av leger godkjente inngrepet. Abort ble ikke tillatt på sosiale indikasjoner, og aborter utført uten abortnemndas godkjennelse, var fortsatt illegale og straffbare.

I abortnemndene møtte kvinnene alene, uten forsvarer eller annen støtte. Det ble ikke nedtegnet referat fra disse møtene, og dermed fantes det ingen mulighet til å offentliggjøre hva som foregikk. Alt kvinnene fikk var en dom: innvilget eller avslått. Legene som satt i nemndene, hadde ulike oppfatninger om abort og hvilke kriterier som burde ligge til grunn for innvilgning av søknad. Derfor var systemet vilkårlig. Abortnemndene ved Aker sykehus i Oslo skilte seg ut ved lang saksbehandling og ventetid. Hver fjerde kvinne måtte vente i over to uker. For hver dag ble avslaget mer sannsynlig.

Kvinnene kunne ikke søke om abort selv. De var avhengige av å finne en lege som var villig til å søke for dem. For mange kvinner, særlig på småsteder, kunne dette være vanskelig. De måtte derfor ofte oppsøke leger i andre byer. Stadig flere kvinner søkte om legal abort.

Fra 1965 til 1974 steg antallet legale aborter fra 3000 til 15 000. Deretter flatet stigningen ut. Også innvilgelsesprosenten steg: fra 72 prosent i 1964 til 94 prosent i 1974. Men fortsatt måtte kvinnene møte i abortnemnda. Tallet på innvilgete søknader nærmet seg 100 prosent i årene før loven om selvbestemt abort ble vedtatt. Samtidig gikk andelen illegale aborter betraktelig ned. Tidligere hadde dette vært den vanligste utveien. På 1950- og 1960-tallet regner man at det ble foretatt mellom 7000 og 10 000 illegale aborter i året.

Kilder

Aanesen, Ellen. Ikke send meg til en «kone», doktor. Oslo: Oktober, 1981

Wiig, Birgit. Kvinner Selv. Oslo: Cappelen, 1984

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.