For selvbestemmelse

I Norge begynte den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort i 1913, da Katti Anker Møller for første gang formulerte kravet om lovlig selvbestemt abort. Abort var ulovlig, og kvinner som tok abort, risikerte fengsel. Resultatet var at hundrevis av kvinner foretok illegale aborter selv eller hos «kloke koner» og satte liv og helse på spill. 

I 1964 kom den første loven som åpnet for legal abort. Den skulle gjelde i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser hvis de fullførte svangerskapet. Men alle kvinner som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. Der satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre graviditeten. 

Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde dette spørsmålet til en av sine hovedsaker, og slåss for en ny abortlov der kvinnens selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinne avgjøre i abortspørsmålet. I juni 1974 dannet Nyfeministene, Kvinneforbundet, Kvinnefronten og Norsk Kvinnesaksforening «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort».

Høsten 1974 var forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget ved behandlingen av Stortingsmelding nr. 51 om barnefamilienes levevilkår. Både Arbeiderpartiet og SV hadde gått til valg på støtte til en slik lov. Likevel manglet det én SV-stemme på å få forslaget vedtatt. 

Et nytt utkast til lov om svangerskapsavbrudd kom i januar 1975. Den nye loven, som ble vedtatt, åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. I tillegg ga den helsepersonell mulighet til å nekte å utføre aborter av samvittighetshensyn. Behandlinga av denne loven splittet kvinnebevegelsen, og «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort» ble oppløst.

Våren 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget.

 

 

Undertema
 

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.