Bakteppe

En sur vinterdag på femti-tallet blir 14 år gamle Wenche plukket opp av politiet mens hun trasker langs landeveien. Hun har rømt hjemmefra, og vil ikke tilbake til hjemmet og moren. 

På politistasjonen forklarer Wenche hvorfor: For et par måneder siden oppdaget moren at Wenche var gravid. Hun ble sjokkert og rasende, og tvang datteren til abort, en abort moren sjøl utførte. Wenche forteller at hun lå til sengs i to dager, uten tilsyn av lege. Hun hadde heller ikke legetilsyn siden, men hevder at hun nesten alltid har vondt i magen, og det mener hun skyldes aborten. Da fosteret ble fjernet, skrek det to ganger, sier Wenche. Moren kastet fosteret i ovnen og brente det. «Under fjerning av fosteret måtte avhørte legge seg under dyna for at ikke de øvrige familiene i huset skulle høre skrikene hennes» avslutter politiets protokoll.

Avhøret med Wenches mor, fru Wang, avslører at moren trodde Wenche kunne få straff for å være gravid i så ung alder. Hun ønsket altså å redde datteren sin fra en dobbelt ulykke: ugift graviditet og fengsel. Saken endte med at fru Wang fikk påtaleunnlatelse, og Wenche et langt opphold på et hjem for forfløyne piker. Om det ikke direkte var straffbart å bli gravid i 14-årsalderen, så hadde altså fru Wang rett i at samfunnets sanksjoner for slik umoral kunne være harde.

Gro het ei annen jente som hadde havnet på samme institusjon som Wenche, og omtrent på samme tid. Hun ble innlagt på grunn av «store tilpasningsvansker. Hun var tverr, stridig og løp meget ute. «Gro får lov til å være hjemme en periode, sjøl om hun fortsatt står innskrevet som elev på hjemmet. I denne perioden får institusjonen et brev fra en dame i hjembygda til Gro: Ryktet sier at Gro er gravid. Institusjonen skriver til barnevernsnemnda der Gro og familien hennes bor, og til tilsynsvergen. I brevene foreslås det at barnevernsnemnda, gjennom distriktslegen, bør søke om å få «fosteret fjernet og i samme forbindelse få Gro sterilisert». Svar kommer fra lederen i barnevernsnemnda:

«Det viser seg at Gro er gravid i 6. måned. Det er da for sent å få fosteret fjernet. Imidlertid er det all grunn til å søke å få henne sterilisert like etter fødselen, mens hun enda befinner seg på kvinneklinikken. Jeg søker derfor Helsedirektoratets godkjennelse. Familien bør ikke få vite noe om dette, idet det da er all grunn til å tro at hun ikke vil legge seg inn i klinikken.» Helsedirektoratet avslår imidlertid å sterilisere Gro mot hennes vilje. Men både Gro og moren lot seg overtale. Noe av grunnen til at de gikk med på det, anes kanskje i brev fra institusjonens styrer til Sosialdepartementet:

«Kort tid etter nedkomsten rømte Gro fra mødrehjemmet og dro tilbake til sin mor. Barnevernsnemnda ba straks om at hun ble gjenopptatt ved institusjonen og fikk bli i ro her mens man fikk tatt opp til fornyet avgjørelse spørsmålet om sterilisasjon. Både Gro selv, hennes mor og hennes verge underskrev den nye søknad om seksualinngrep - som nå ble innvilget. Det er Gros og foreldrenes ønske at hun får komme direkte hjem fra sykehuset etter inngrepet. Skolen har intet å innvende mot dette, og går ut fra at barnevernsnemnda vil være enig, siden hensikten med å få henne tilbake nu er nådd.»

Gro får dra rett fra sykehuset der operasjonen foretas, og hjem. Sterilisasjon ser ut til å være prisen hun måtte betale for utskrivning. Skal hun slippes løs på verden utenfor institusjonen, må myndighetene sikre seg at hun ikke lenger kan få barn, som både er til moralsk forargelse og til byrde for kommunekassa.

Ei tredje jente, som også var innom institusjonen, het Linda. Linda ble gravid etter prøveutskriving, og det ble ordnet med abort og sterilisasjon ved et sykehus. Overlegen ved sykehuset skriver til institusjonen og ber om alle opplysninger om pasienten. Han får svar fra overlegen på institusjonen, som blant annet har følgende medisinske vurdering å komme med:

«Utover det som står om hjemmet kan opplyses at faren er straffet flere ganger for heleri og ilagt bøter etter løsgjengerloven. Han skal være upålitelig. Han er gift på nytt og hadde barn med den forrige konen før ekteskapet. Farens foreldre er skilt. Det skal være uvennskap mellom farens søsken. Moren er også gift på nytt. Hun var utro i sitt første ekteskap og forsvant stadig hjemmefra fra mann og barn. Dessuten drakk hun og førte på alle måter et dårlig liv. Linda har vært forlovet med en jevnaldrende gutt som drikker og slenger omkring inne i Oslo. Han er tyvaktig og låner av jentene som han er sammen med verdisaker som han stamper.»

Hege var også ei jente som en rekke myndighetspersoner ønsket å sterilisere. Én av dem var Heges verge, som beskrev jenta slik i et offisielt brev om saken:

«Hun er fremdeles svært interesseløs, kun snakk om kjoler og gale streker derute fra. Hun er svært opptatt av sitt eget utseende og sin egen kropp. Sto stadig foran den store speilen og speilet sig, fortrinnsvis med bare badedragt eller bare benklær på. På buss og trikk fór hennes øyne over alt av hankjønn på en svært lite tiltalende måte. Hun er fremdeles upålitelig. (...) Med den lave IQ i flere generasjoner er der jo all mulig grunn til at et svangerskap vil påføre samfunnet ytterligere bryderi og kostnader. (...) Hennes mor og dennes bror ligger også temmelig lavt, og efter de få opplysninger vi har om faren var det ikke så rart der heller. Moren har fire barn med to forskjellige fedre, 'Jeg ble nå endelig til sist gift med den ene av dem,' var hennes uttalelse til meg. Etter opplysninger jeg har skal søsteren ikke være helt ukjent av politiet. Morens mann er arbeidsløs og hjemmet ga et meget lite tiltalende inntrykk. Leven og bråk er det rett som det er.»

Wenche, Gro, Linda og Hege er jenter fra vår nære fortid, noen få år eldre enn meg. De lever antakelig ennå, Wenche med sine fryktelige minner om fosterets skrik, skrik som ikke blir mindre fryktelige sjøl om de bare lød i Wenches skrekkslagne ører, og ikke i virkeligheten. Og de tre andre med vissheten om at de som hadde makta og kunnskapen vurderte dem som så verdiløse, for ikke å si skadelige, at de ikke burde ha rett til å forplante seg. Wenche, Gro, Linda og Hege, jenter som ikke fikk bestemme over sin egen kropp. Det handler grunnleggende sett om det samme som den markeringa vi har her i dag.

Damn if you do and damn if you don´t. Det var Wenches situasjon. Abort var forbudt. Men den moralske fordømmelsen og de karrige hjelpetiltakene for enslige mødre sikret at hun ble straffet livet ut dersom hun fødte barnet. I dette lyset kan vi forstå morens desperate inngrep, som kanskje ødela Wenche for bestandig. Damn if you do and damn if you don´t. 

Vi vet best om du er verdig eller uverdig. Det var Gro, Lindas og Heges situasjon. Kvinners seksualitet og forplantning skulle forvaltes til samfunnets beste. Og hva som var samfunnets beste, det var ikke opp til Gro, Linda og Hege å bestemme. Her måtte det helst hvite frakker og offisielle titler til. Men bak de hvite frakkene levde mange av de samme fordommene som hos mannen og kvinnen i gata, om usedelige og mindreverdige jenter. Det står et gufs av kvinneforakt fra de uttalelsene ulike myndighetspersoner kom med om disse jentene. Noen kvinner måtte hindres i å få barn, med abort og sterilisering. Andre kvinner måtte tvinges til å få barn de sjøl ikke mente de hadde mulighet til å gi et godt liv. Fellesnevneren var at kvinner manglet dømmekraft og ansvarlighet, de måtte bestemmes over. Etterpå var det kvinnene sjøl som fikk ansvaret for å leve resten av livet med konsekvensene av en bestemmelse andre hadde tatt. Handlet abortlov og abortpraksis på Wenches, Gros, Lindas og Heges tid om respekt for liv? Nei, feil. Den handlet om mangel på respekt for kvinner.

Det vi markerer her i dag, er at loven for 20 år siden ga oss retten til å ta avgjørelsen, ikke bare ansvaret for å leve med konsekvensene. Markeringa vår handler ikke om noe annet. Den handler ikke om at vi synes abort er helt greitt, eller at vi ikke har respekt for det vi utmerket godt vet har muligheten til å utvikle seg til et liv, et barn. Med abortloven i 1978 vant kvinner et viktig slag i kampen mot den urgamle kvinneforakten. Kvinner ble rett og slett tilkjent dømmekraft. Så enkelt er det. De av oss som vokste opp i Wenches, Gros, Lindas og Heges epoke føler ekstra sterkt at det er grunn til å glede seg over dette enkle faktum. 

Innlegget ble holdt av Kjersti Ericsson, professor ved Universitetet i Oslo, på konferansen «Abortloven 20 år» i juni 1998 i regi av Likestillingssenteret. Innlegget er lagt ut med tillatelse fra forfatteren.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.