Ikke send meg til en «kone», doktor!

Fra tre års fengsel til selvbestemt abort

Det var tre aktører i abortkampen: kvinnene, legene og kirken. I lovens forstand har bare legen og kvinnen vært parter i saken i vårt århundre. Kirken har ikke deltatt i den enkelte abortavgjørelse. Likevel har kirken og den kristne fundamentalismen vært kvinnenes viktigste motstander i kampen for selvbestemt abort.

Intet spørsmål har gjennom tidene evnet å samle og konsolidere kristenheten på samme måte som kontroll over kvinners fruktbarhet. Jeg vil påstå at kontroll over fruktbarheten er en sentral del av selve fundamentet for all religion. I abortsaken ble kirkens makt utfordret. I abortspørsmålet kolliderer to grunnleggende forskjellige oppfatninger av fruktbarheten og livet: Livet som gitt av Gud eller Livet som gitt av kvinnen. Se på bibelens framstilling av hvordan Jesus ble til: Til alt overmål forblir kvinnen jomfru etter fødselen. Kvinnen er altså framstilt som et ikke-seksuelt hjelpemiddel til å frambringe Guds hellige barn med.

Fornektelsen av kvinners seksualitet og fortielsen av kvinnens fruktbarhet skjuler en voldsom frykt. Når kvinnen i vårt århundre sto fram og sa at hun ville råde over fruktbarheten og det påbegynte livet, satte hun seg i henhold til bibelens forestillinger i den allmektige Herrens sted. Hun gjorde seg allmektig på bekostning av Herren.

Abortkampen begynte i 1913 med et par avisomtaler av fosterfordrivelsessaker. Den ene notisen forteller om en ung kvinne som dør etter illegal abort. Hun arbeider som ekspeditrise og er forlovet. Hun blir gravid, forloveden svikter og hun oppsøker en kvakksalver, jordmor Inger Kringen i Frognerveien, og trygler om hjelp. Jordmoren behandler henne motvillig, men tar seg godt betalt og skysser henne av gårde. Om ettermiddagen blir kvinnen dårlig. Hun betror seg til søsteren sin. Tidlig om morgenen kommer fosteret. Dette brenner søsteren i ovnen. Da kvinnen ble lagt inn på Rikshospitalet med bukhinnebetennelse, var det for sent. Hun døde av blodforgiftning den første natten.

Normalt ville denne dagligdagse hendelsen vært glemt etter noen dager. Denne gangen skjedde ikke det. Katti Anker Møller, godseierfruen fra Fredrikstad, brøt muren av taushet rundt abort. Med utgangspunkt i nettopp disse sakene skrev hun et avisinnlegg som skulle bli starten på tre generasjoners abortkamp. Hun skriver:

«En kvinde som beslutter seg til fosterfordrivelse, hun vet hva hun gjør, men hendes motiver er sterkere enn frykt for døden. Overfor en sådan ulykke må andres domme forstumme. Især menns. Hensynet til det begynnende foster, den plantelignende ansamling av stoff og væske i en kvinnes indre, uten følelse eller bevissthet, kan ikke veie opp mot de krav, som gjør seg gjeldende hos et voksent menneske midt livets kamp... Det er noe annet når fosteret er født, da er det et selvstendig vesen, et barn... Hva man derfor må beklage er at kvinder nu i sådanne tilfelle ikke med trygghet kan henvende seg til en lege med håp om å bli hjulpet. Den bestemmelse bør derfor avskaffes som setter straff for leger som yder sin hjelp til fosterfordrivelse. Den unge pike, som døde, vilde vært frelst om hun var kommet i en leges hånd.»

Etter datidens abortlovgivning, straffelovens paragraf 245, risikerte kvinnen tre års fengsel for rettstridig fosterfordrivelse. Den som hjalp kvinnen risikerte fengsel i minst to år, og fra seks år og inntil livstid dersom kvinnen omkom som følge av forbrytelsen.

La oss spare kvinnenes liv, sa Katti Anker Møller. La oss oppheve straffen for legen slik at kvinnen kan oppsøke betryggende hjelp, foreslo hun. Men det skulle legene ha seg frabedt. 

Møller gikk sammen med arbeiderpartikvinnene for å finne botemidler. Den 23. april 1924 åpnet de det aller første Mødrehygienekontoret i Kristiania. Et venteværelse med Katti Anker Møllers gamle hagemøbler og to plakater på veggene der det sto: 

- Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar.
- Moderskapet er kvindens viktigste yrke - til intet yrke går hun så uforberedt.

Innenfor venteværelset var det et lite kontor med en disk og de varene som var til salgs: pessar, sæddrepende piller, kondomer, opplysningsbrosjyrer, spebarnstøy og omstendighetsforklær. Bak et skjermbrett sto en gynekologisk benk. Om formiddagen var det butikk. Om ettermiddagen kunne de gifte kvinnene komme og få hjelp til prevensjon. Da Mødrehygienekontoret åpnet dørene, våknet prevensjonsmotstanderne. 

Mødrehygienekontoret kunne gi prevensjon. Men abortsøkende kvinner måtte de avvise, selv om kvinnene tryglet om hjelp: 
«Jeg har nå en tid benyttet meg av gummikopp, men dessverre tror jeg nu det har gått galt igjen. Men jeg orker ikke på noen måte å ha et barn igjen nu, jeg har 5, den eldste er 7 år. Kan de gi meg råd så jeg får reglerne igjen? Alt annet, bare ikke dette. Jeg vet om en her som satte et kateter inn i livmoråpningen og fikk reglerne igjen og hun hadde ingen nød av det. Bør jeg gjøre det samme? Det får gå som det kan bare jeg kan slippe å få flere barn på et par år.»

Mødrehygienekontoret måtte avvise de abortsøkende kvinnene, mens kvakksalverne sto klare til å hjelpe: I perioden 1920-29 ble hundre personer dømt etter § 245, de aller fleste var kvakksalvere.

Sykehusene var stengt for de abortsøkende kvinnene. Først etter at kvakksalverne hadde gjort sitt, slapp kvinnen inn i sykehus. Den økende illegale abortvirksomheten ble etterhvert et problem for legene. Legenes oppgave var redusert til å reparere de verste skadene, lappe sammen ødelagte kjønnsorgan så langt mulig, føre journaler over stigende feberkurver og skrive ut dødsattester for de kvinnene som døde av bukhinnebetennelse, blodforgiftning, blodpropp, forblødning. 

Overlege Kristen Andersen ved Kristiansand kommunale sykehus gjorde abort til en sak for legestanden i 1929. Han kunne ikke lenger godta lidelsene som § 245 påførte kvinnene fordi loven hindret ham i å hjelpe. Han ville ha slutt på kvakksalvervirksomheten, og foreslo en endring av § 245 slik at legen kunne få rett til å uføre abort av humanitære og sosiale årsaker. Men det handlet ikke om kvinnens rettigheter denne gangen. Det handlet om legens rett til å innvilge abort. 

Legeforeningen nedsatte en komité som utarbeidet et radikalt lovforslag. De foreslo en kommisjon som skulle ha myndighet til å innvilge abort på medisinske, humanitære og sosiale indikasjoner etter søknad fra legen. Mindretallet i komiteen, legen Tove Mohr, som var Katti Anker Møllers datter, gikk lenger. Hun mente at avgjørelsen om abort måtte ligge hos kvinnen selv. 

Tove Mohr foreslo full frihet for legen og ingen straff for kvinnen, kun straff for hjelperen, dersom han var ukyndig. «Saken vil med all fremskrittets rett seire,» sa hun. «Det er bare et tidspørsmål, men den som vil en utsettelse, er med å bære ansvaret på sine skuldre ved å øke den sum av hykleri, pengeutpressing, lidelse, sykdom og død, som allerede er stor nok på dette felt.»

Tove Mohr ble stående nesten alene, men mange kvinner støttet henne i all stillhet.

I og med at legene tok opp abortspørsmålet, ble abortsaken et offentlig problem. I 1934 satte Justisdepartementet ned en komite for å omarbeide straffelovens §245 og lage forslag til egen abortlov. Tove Mohr ble oppnevnt som komitémedlem. 

Abortmotstanderne i Norge mobiliserte voldsomt fram til komitéinnstillingen forelå i mai 1935. De samlet seg blant annet rundt et opprop fra Det frivillige kirkelige landsmøtet om Livets Hellighet, der det het at en ny lov ville innebære «et angrep på det norske folk mer drepende enn krig». Abortmotstanderne hadde moralen og loven på sin side. Og den gode hensikten: Det var de som Forsvarte det hellige, gudegitte livet mot de morderiske mødrene. 207 000 mennesker skrev under.

Da komitéinnstillingen forelå i 1935, var slaget allerede tapt. Nygaardsvold regjerte på nåde fra Bondepartiet. Bondelaget hadde utrykkelig støttet den kirkelige abortmotstanden. Arbeiderpartiet slapp komitéinnstillingen stille ned i skuffen. Innstillingen ble aldri behandlet noen steder. 

Under krigen ble mødrehygienekontorene stengt av nazistene. Hele lageret av prevensjon og opplysningsskrifter ble brent. 

I 1950 ble landets første rådgivningstjeneste for abortsøkende kvinner åpnet av Mødrehygienekontoret i Oslo. Fakta kom på bordet: 1/3 av kvinnene som kom til kontoret var ugifte. De var dårligst stilt og fikk flest avslag. Men halvparten av de ugifte kvinnene som fikk, bar ikke fram barnet. På 50-tallet ble det foretatt ca 3000 legale aborter og 7000-10 000 illegale hvert år. I 1956 kom Straffelovrådet med nytt forslag til abortlov. Der het det at hensikten med loven skulle være å demme opp for flommen av illegale aborter, uten å åpne noen vesentlig friere adgang til legal abort. Abort ble foreslått tillatt av medisinske, arvemessige og sosiale årsaker og ved voldtekt. Straffelovrådet ville beholde straffen for kvinner som tok illegal abort. I tillegg foreslo de å innføre abortnemnder, ikke for å hjelpe kvinnen, men for å støtte legen: Er avslaget gitt av en instans med flere leger, vil pasienten lettere respektere avgjørelsen og presset på sykehuslegen blir mindre, ble det hevdet.

Kristenfolket gikk offensivt ut mot å tillate abort på sosiale indikasjoner. Arbeiderpartikvinnene var påfallende tause og stilte ingen klare krav. Abortsaken var en politisk belastning for Arbeiderpartiet. Og kvinnene det gjaldt, var fremdeles kneblet til taushet gjennom straffelovens kriminalisering. Slik kunne politikere, jurister, leger og kristenfolk tautrekke i ro og mak i politikernes korridorer i uvirkelighetens verden.

Men så revner tausheten rundt abortsøkende kvinnenes virkelighet nok en gang. Råttenskapen på det illegale abortmarkedet velter fram. Igjen er en kvinne drept, mor til to små barn. Politikernes krokodilletårer fløt, mens de diskuterte saken. Men da den første abortloven endelig så dagens lys i 1959, var abort på sosiale indikasjoner utelatt. Den sentrale forbedringen for kvinner var strøket. Men abortnemnder var innført. Og kristenfolket var fornøyd. Abortloven kom ikke til å svare til lovgivernes forventninger. Nemndene skulle komme til å bli et tveegget sverd for abortmotstanderne. De var opprettet for å styrke legen mot kvinnen. Men gjennom abortnemndene ble det for første gang mulig å få full innsikt i legenes abortpraksis. 

Professor Axel Strøm og lege Berthold Grünfeld kartla legenes arbeid i abortnemndene i detalj. Søkelyset ble satt på den store forskjellsbehandlingen fra nemnd til nemnd. Legene kom i sterk tvil om sin rett til å ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen. Stadig flere leger stilte seg på kvinnens side. I 1970 åpnet legen og ildsjelen Aud Blegen Svindland Kontoret for prevensjon og abort i Oslo arbeidersamfunn. Året etter tok Sosialistiske legers forening tok opp tråden fra 30-årene og gjenåpnet Klinikk for seksuell opplysning. Enkelte hadde ønsket å kalle klinikken «aborthjelpen», for alle visste hva hensikten med klinikken var. I løpet av kort tid var det lange køer av folk fra hele landet.

Antallet aborter som slapp inn i helsevesenet steg raskt. Fra 3500 i 1964 til 16 000 i 1974. Og innvilgelsesprosenten økte fra 72 til nesten 100 i samme periode. Det illegale abortmarkedet skrumpet inn. Men selv om det til slutt bare var noen få håndfuller kvinner som fikk endelig avslag i nemnd, så ble hver eneste kvinne tvunget gjennom abortnemnd for å stå til rette og bli saumfart både kroppslig og sjelelig.

Abortsaken ble det viktigste spørsmålet for den nye, modige kvinnebevegelsen i 70-årene. Nå var det ikke lenger mulig å kneble kvinnene til taushet om det de opplevde i nemndene. Vi ville ha vekk nemndene. Vi var blitt mange. For oss sto saken om hvem som skulle ta avgjørelsen: Legen eller kvinnen. Men vi undervurderte kirkens makt i abortspørsmålet. Da Arbeiderpartiet programfestet selvbestemt abort i 1969, etter et kjapt benkeforslag, gikk startskuddet for siste runde i abortkampen. Den skulle vare i nesten ti år.

Kristenfolket kjørte det tunge skytset i posisjon. Sosialminister Årvik (KrF) var øyeblikkelig på banen og erklærte: «Abort er drap! Uønskede svangerskap skyldes lettsindigheter - ofte i fylla! Mer prevensjonsopplysning trengs ikke!»

Men den unge kvinnebevegelsen tok ikke kristenfolket på alvor. Vi innså ennå ikke at vi hadde utfordret noe av den organiserte kristenhetens fundament. Folkeaksjonen mot selvbestemt abort ble dannet. Under slagordet «Ja til livet» mobiliserte de alt som kunne krype og gå innenfor kristenheten. Anne Enger Lahnstein var sekretær. Formannen, lege og psykiater Olav Tungesvik, spådde at selvbestemt abort ville gi mangedobling av aborttallet, selv om innvilgelsesprosenten allerede nærmet seg 100. Nemndene demmet øyensynlig opp for et uhemmet abortbehov, ja, nær sagt en abortlyst hos kvinnene.

I et hefte fra Folkeaksjonen mot selvbestemt abort advarer lege Elise Kloumann Bekken mot å gi kvinnen, den sterke part, rett til å bestemme om den svakere part skal miste livet – om det er uønsket. Hun skrev:

«Denne tankegangen er farlig. Det har jo også historien vist. Det var jo nettopp slik nazistene fjernet rettsvernet om de uønskede jødene og lot dem miste livet.»

Avisa Vårt Land flommet over av innlegg og appeller av denne typen:
«Dette myrderi er et grusomt inngrep i den Hellige Guds skaperordning - en hån mot Guds allmakt. Hvis fri abort blir lovfestet i Norge, da vil ikke den rettferdige Gud lenger la seg spotte.. Men hva menneskene sår, det skal de også høste. ... Snart vil Guds vredes dom ramme morderne og alle deres medhjelpere på den måten at de selv blir drept - når atomkrigen bryter løs over menneskeheten.»

Slik ble bildet av den onde, fruktbare kvinnen manet fram igjen med full styrke; Hvis ikke denne kvinnen ble holdt i sjakk var i sannhet helvetet løs for hele menneskeheten. Abortmotstanderne fikk det til igjen, for aller siste gang. 610 000 skrev under på Folkeaksjonens opprop mot selvbestemt abort. Lovforslaget ble nedstemt og plagingen av abortsøkende fortsatte i ytterligere fem år.

«Saken vil med all fremskrittets rett seire», sa Tove Mohr en gang i 1930. Den 30. mai 1978 satt Tove Mohr, nå 87 år gammel, på æresplass i Stortinget og loset lov om selvbestemt abort i havn. Da loven ble vedtatt i 1978, var det i praksis nesten ingen illegale aborter igjen å legalisere. Likevel er selvbestemt abort det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet.

Den maidagen for 20 år siden ble den fruktbare kvinnen allmektig, slik hun skal være. Eva satte seg i Herrens sted vel vitende om at hun er den nærmeste til å bestemme i et så dyptgripende valg. Slik fikk den enkelt kvinne rett til å selv å bestemme: nei eller ja. Hun står til og med fritt å delegere sin egen bestemmelsesrett til Vårherre – om hun vil.

Følgende ble holdt som innlegg av forfatteren Ellen Aanesen på konferansen «Abortloven 20 år» i juni 1998 i regi av Likestillingssenteret. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Innlegget er noe forkortet, men finnes gjengitt i sin helhet på Likestillingssenterets nettsted. Ellen Aanesen har også skrevet en bok med samme navn som ble utgitt på Oktober forlag i 1981.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.